Hva skal vi si om en mann som skyter seks uskyldige mennesker? At det er synd på ham, at han ga dem som fortjent, eller at han er en terrorist?
Er det hudfargen til den som holder våpenet som bør styre hvordan handlingen omtales?
Mediekommentar av Sven Egil Omdal
Fredag 3. februar raste en svart Alfa Romeo rundt i de trange gatene i Macerata, en nord-italiensk by med drøyt 40 000 innbyggere. Fra bilvinduet ble det gjentatte ganger avfyrt skudd. Da det hele var over, lå seks svarte, afrikanske innvandrere igjen på fortauene, noen av dem hardt skadet.
Da politiet dagen etter arresterte den 28 år gamle Luca Traini og siktet ham for skytingen, kunne mediene fortelle at han var drapert i det italienske flagget, at han gjorde fascisthilsen og ropte «Leve Italia!», at han hadde det gamle nazimerket Wolfangel tatovert i pannen, og at han hadde stilt til valg for det nasjonalistiske partiet Lega Nord så sent som i fjor. Det mediene ikke gjorde, var å kalle ham en fascistisk terrorist.
17. juni 2015 gikk 21 år gamle Dylan Roof, selverklært rasist, inn i Emanuel-kirken i sentrum av Charleston i South Carolina og drepte ni av den svarte menighetens medlemmer mens de ba. Roof sa senere at hensikten var å starte en rasekrig. FBIs daværende direktør, James Comey, slo fast at massakren ikke var terror fordi den «ikke var politisk». Skytingen ble stort sett heller ikke omtalt som rasistisk terror i amerikanske medier.
I begge disse tilfellene var gjerningsmannen hvit og ofrene svarte. Det virker nesten for enkelt å bytte om på rollene, og forsøke å se for seg hvordan omtalen ville vært om en 28 år gammel islamist hadde skutt seks hvite italienske politikere, og ropt Allahu akbar! da han ble arrestert. Eller om en mann fra Midtøsten hadde gått inn i hvit menighet, drept presten og åtte andre, og etterpå sagt at han ville initiere en religionskrig. Hvor mange sekunder ville det gått før den første redaksjon eller politiker snakket om islamistisk terror?
Mens det tidligere ble hevdet at «din terrorist er min frihetskjemper», er det blitt vanligere å dele voldsmenn inn i terrorister (mørkhudete, vanligvis muslimer) og psykiatriske tilfeller eller ensomme ulver (hvite, vanligvis nasjonalister og gjerne kristne). De første har ideologi, de andre har personlige problem og forståelige begrunnelser.
Mens ofrene i Macerata ennå var under medisinsk behandling, skrev Hege Storhaug på bloggen Rights.no at norske medier kollektivt hadde underslått Trainis angivelige motiv, nemlig meldingen om at en 18 år gammel hvit jente fra Macerata var blitt funnet drept og partert, og at den antatte gjerningsmannen var fra Nigeria. Storhaugs kritikk kan vanskelig forstås på annen måte enn at vi ville hatt større forståelse for at andre afrikanere ble skutt, hvis vi visste at én av dem var anklaget for drap?
Storhaug siterte også en italiensk avis som skrev at Trainis psykiater – tilsynelatende i strid med taushetsplikten – ga ham diagnosen border line og ustabil.
Mønsteret er tydelig. Mens terror etter leksikon-definisjonen er «bruk av vold mot sivile for å oppnå en ønsket effekt gjennom å spre frykt», reserveres begrepet i offentlig debatt stort sett for vold utført av islamister.
Denne ulike måten å kategorisere sammenliknbare handlinger på, er alvorlig fordi terrorisme blir oppfattet som kvalitativt annerledes enn andre voldshandlinger, og utløser andre politiske konsekvenser. Er drapsmannen en ensom ulv, diskuterer vi psykiatri og ensomhet. Er han en terrorist, diskuterer vi asylpolitikk, bevæpning av politiet og strengere overvåking av religiøse og etniske minoriteter.
Valget av narrativ skjer raskt, og ofte på tidspunkt der desken bare er bemannet med en vaktsjef og et par reportere. De diskuterer antakelig ikke lenge, men handler ut fra ikke-nedskrevne normer som er påfallende like mediene imellom. Men også de ubevisste vinklingene har konsekvenser, som at rasisme og fascisme blir mindre truende enn islamisme. Selv når uskyldige blir skutt.