Tenk hvor enkel verden ville vært om Facebook bare snakket norsk.
Av Sven Egil Omdal
En norsk mann ble arrestert i Thailand, mistenkt for omfattende seksuelt misbruk av mindreårige. Lokalavisen i byen mannen kommer fra, brukte et bilde der han satt midt i en gruppe svært unge thailandske gutter. I tråd med god norsk presseskikk sladdet avisen mannens ansikt. I strid med den samme presseskikken sladdet de ikke guttene. De var jo så langt borte. Det samme bildet ble brukt av en engelskspråklig avis i Thailand. De sladdet de guttene, men ikke mannen.
Dette skjedde før Facebook overtok som verdensredaktør. I dag er sjansen stor for at algoritmene ville oppdaget at disse to artiklene er beslektet og derfor vist dem sammen. På denne måten ville brukere i Thailand kunne identifisere de lokale guttene, mens norske brukere ville få se et usladdet bilde av den tiltalte.
Dette eksemplet bør få oss til å lytte litt nøyere til hva Patrick Walker, en av toppsjefene i Facebook, sa, da han på selveste halloween skremte en flokk norske redaktører. Sjefredaktør Espen Egil Hansen har fått mange sarkastiske kommentarer for Aftenpostens «Dear Mark»-oppslag. Men det tabloide grepet virket, og det ganske ettertrykkelig. Medier over store deler av verden rapporterte om Aftenpostens protest mot bildesensuren. Presset ble så stort at Facebook la om reglene og sendte Walker til Oslo for å blidgjøre Hansen og hans kolleger.
Det klarte han ikke. I stedet ble han møtt med en samlet uttalelse fra presseforbund i 34 europeiske land. De forlanger at Facebook avstår fra å fjerne noe som er publisert av et redaktørstyrt medium. Har en redaktør først godkjent en tekst eller et bilde, skal ikke Facebook leke overredaktør.
Det lyder fornuftig. Facebook er distributør. Vi vil ikke at budet skal klippe ut bilder hen ikke liker. Men samtidig kjemper norske redaktører for at Facebook skal innrømme at de er et mediehus, ikke bare et ganske effektivt budselskap. Skal de ha redaktøransvar, eller skal de ikke ha det?
Hva om vi gjorde noe så dristig som å sette oss i Facebooks sted? Alle som sukker over at hele verden må følge den amerikanske moralkodeksen, der halshugging er underholdning og brystvorter er tabu (jeg har selv vært én av dem), erkjenner jo samtidig at det ikke finnes en global norm for hva vi tåler av vold, sex og politikk. Heller ikke de 34 presseforbundene følger samme standard. Presseetikken er nasjonal og historisk betinget, selv om det finnes noen universelle prinsipp i bunn.
Kravet om at Facebook lojalt skal formidle alt en redaktør har godkjent, ville stått sterkere hvis Internett var organisert i nasjonale områder, hvor hvert land kan håndheve sine regler. Da kunne vi fortsatt ha et system hvor det som er høyst akseptabelt i ett land eller én kultur, er haram, usmakelig eller juridisk forbudt i en annen. Ulempen er selvsagt at vi da ikke ville ha noe World Wide Web.
Hvordan vil Aftenposten reagere hvis de publiserer en artikkel om kampen mot barneporno og helt uregulerte algoritmer supplerer den med nettopp barnepornografi? 95 av verdens land har ingen lover som forbyr slikt. Ville Aftenposten vært fornøyd om de fikk vite at svineriet var godkjent av en redaktør?
Journalistikk er – og må være – et fritt yrke. Alle kan starte en nettavis eller en blogg og titulere seg som redaktør. Som Walker sa i Oslo: «Vi har retningslinjer som er like for alle, det er ikke noen VIP-innganger.» Slik må det være. Men det må bli lettere å kjenne og kunne påvirke retningslinjene.
Facebook kommer uansett til å gjøre det som lønner seg best. I stedet for å inngå avtaler med dem og selge sjølråderetten med det samme, bør norsk presse utvikle alternative nasjonale distribusjonskanaler og erkjenne at den som vil snakke til hele verden, må rette seg etter den som styrer ordet. Det er dessverre ikke Espen Egil Hansen.