Tenkepause

Se videoen. Snakk deretter sammen to og to i klassen. Fortell hverandre hva dere legger i ordene mediestruktur og mediemangfold.

Mediemangfold styrker demokratiet

Jo flere ulike medier vi har, desto flere ulike nyheter og debatter får vi. Derfor er det i dag bred politisk enighet i Norge om at mediemangfold er viktig for demokratiet.

Medieforskeren Helge Østby beskrev i 1988 målene for norsk mediepolitikk slik:

Styrke demokratiet (stikkord: reell ytringsfrihet, at alle har tilgang til samme informasjon)
Bevare samfunnsstrukturen (stikkord: norsk språk, norsk kultur, felles normsett, legge til rette for beslutningsprosedyrer av typen frie, offentlige valg)

Endringer i det norske samfunnet de siste tiårene gjør at medieforskere nå også peker på utviklingen av et flerkulturelt samfunn som et viktig mediepolitisk mål. Det samme gjelder å legge til rette for overgang fra analoge til digitale medier.

Både privat og offentlig eierskap

Norske massemedier er eid av både offentlige og private aktører. Norsk mediestruktur gjenspeiler derfor den blandingsøkonomien hele det norske samfunnet er tuftet på.

I 2017 blir alle som kjøper et fjernsynsapparat i Norge, registrert som lisensbetalere. Lisensavgiften er en årlig avgift fastsatt av Stortinget i Statsbudsjettet. Lisensen finansierer drift av Norges største radio- og TV-selskap, allmennkringkastingsselskapet Norsk rikskringkasting. Som statlig allmennkringkaster har NRK et spesielt ansvar for å formidle informasjon og gi et programtilbud som favner alle grupper i befolkningen.

Frie og uavhengige medier

I Norge er det et viktig prinsipp at mediene skal opptre som frie og uavhengige og ikke være underlagt statlig kontroll eller økonomiske særinteresser. For å sikre et variert medietilbud og styrke demokratiet gir staten økonomisk støtte til utvalgte aviser over hele landet. Disse støtteordningene kalles pressestøtte.

Sikring av norske mediebedrifters økonomiske inntjening er også et viktig mediepolitisk mål. De kommersielle mediene i Norge er avhengige av sterke eiere og reklameinntekter for å overleve i kampen mot internasjonale mediegiganter, og fristelsen kan være stor til å utviske skillet mellom reklame og redaksjonelt innhold. Både politikere og medieforskere er opptatt av hvordan eierskap og ulike finansieringsformer påvirker journalistikken og det redaksjonelle arbeidet.

Politiske skillelinjer i norsk mediepolitikk

Politikerne har to kraftfulle virkemidler i mediepolitikken: penger fra statskassen og lovregulering. Det viktigste skillet i norsk medepolitikk går mellom partiene Høyre og Fremskrittspartiet på den ene siden og SV, AP og sentrumspartiene på den andre siden.

Politikerne er blant annet uenige om i hvilken grad det skal være særlige lover som regulerer eierskap i mediene. De sosialistiske partiene har vært spesielt opptatt av å hindre for stor eierkonsentrasjon, mens H og FRP i større grad åpner for fri konkurranse.

Høyre og Fremskrittspartiet har tatt til orde for å å bruke mindre penger på pressestøtte og støtte til norsk film. De har også ønsket å endre NRK-lisensen og begrense NRKs virksomhet på nett for å sikre bedre inntekter for kommersielle medier.

De sosialistiske partiene og mellompartiene er i større grad tilhengere av en sterk statlig allmennkringkaster. De er også tilhengere av støtteordninger som sikrer produksjon av norsk film, og som sørger for at de små mediene ikke dør i konkurransen mot de store.

Introduksjon