I 1930- og 1940-årene vokste det fram et rikt utvalg av norske ukeblad og tegneserier. Den viktigste målgruppa for familiebladene var voksne kvinner. De tradisjonelle norske tegneseriefigurene hører hjemme i et folkelig hverdagsmiljø.
De første norske ukebladene
Ukeblad er publikasjoner som kommer ut regelmessig hver uke, men begrepet blir også brukt om blad som bare utkommer en gang i måneden. Det eldste norske ukebladet, Allers, kom ut første gang i 1877. Ukebladet Hjemmet ble etablert i 1904, og fra 1933 utgav forlaget Ernst G. Mortensen Norsk Ukeblad. Den viktigste målgruppa for slike familieblad var voksne kvinner. Bladene presenterte lettere opplysningsstoff om mat, håndarbeid, moter og kjente personer, men også fiksjonsstoff som noveller og tegneseriestriper. Fra 1937 har tegneseriestripa «Nr. 91 Stomperud» vært et fast innslag i Norsk Ukeblad.
Nynorske ukeblader
Det eneste ukebladet på nynorsk, Nynorsk Vekeblad, kom ut regelmessig i perioden 1934–1954. Her ble det trykt tekster av kjente nynorskforfattere som Johannes Heggland, Anders Hovden og Ragnvald Vaage. Nynorsk Vekeblad trykte også de første tegneseriestripene om «Vangsgutane» og «Ingeniør Knut Berg på eventyr».
Norsk Barneblad ble grunnlagt i 1887 og er et av de aller eldste barnebladene i verden. Bladet har all tekst på nynorsk og kommer ut den dag i dag. De første årene gikk bladet under navnet Sysvorti (svarttrost). Norsk Barneblad inneholdt mange litterære tekster for barn, også kjente utenlandske barnebøker i nynorsk oversettelse var med som framhaldsfortellinger. Fra 1938 har tegneserien «Smørbukk» hatt fast plass på baksida av bladet.
Tegneseriehefter og julehefter
En tegneserie er en tekst som er bygd opp av bilder som framstiller en rekke hendinger som til sammen utgjør en fortelling. Som oftest er tegningene komplettert med snakkebobler eller underliggende tekst til hvert bilde.
Humorserier og spenningsserier
I 1930-årene begynte forlagene å gi ut egne tegneserieblad eller julehefter med tegneseriestriper. Det er vanlig å dele tegneseriene inn i to hovedgrupper: humorserier og spenningsserier. «Nr. 91 Stomperud» er en typisk humorserie, mens «Ingeniør Knut Berg på eventyr» er en spenningsserie med Knut Berg som superhelt.
Best kjent i denne sjangeren er uten tvil den amerikanske tegneserien «Supermann». Tegneserien «Donald Duck» ble utgitt for første gang i 1934. Bladet er en representant for den typen humorserier der hovedfigurene er morsomme dyr med menneskelige egenskaper. Til samme sjanger hører serier som «Tom og Jerry», «Pusur» og den norske tegneserien «Bamse Brakar».
Gjennomgangsfigurer
De fleste tegneseriene har gjennomgangsfigurer som går igjen i alle striper og hefter. De eldste tegneserieheftene har hatt flere tekstforfattere og tegnere. Noen ganger er det så markerte forskjeller i uttrykket, at vi kan dele heftene inn i tidsepoker ut fra hvem som har tegnet seriene. Dette gjelder blant annet den nynorske tegneserien «Smørbukk».
De tradisjonelle norske tegneseriefigurene hører hjemme i et folkelig hverdagsmiljø. Nr. 91 Stomperud reiser hjem til Sørumsand til jul. Også Smørbukk og kompisene hans er plassert inn i et typisk norsk bygdemiljø. Det samme gjelder tegneserien «Nils og Blåmann». Denne serien ble skapt i 1927 og ble utgitt fast i førti år.
Vangsgutane
De første tegneseriestripene om Vangsgutane stod å lese i Nynorsk Vekeblad i 1940. Fra 1941 til 1983 ble serien utgitt som julehefte. I nyere tid er serien oversatt til amerikansk under tittelen «The Boys From Vangen». Tekstforfatter er Leif Halse, og de to guttene i serien fikk sine navn etter sønnene hans. De første serieheftene ble tegnet av Jens R. Nilssen.
I serien møter vi de to brødrene Steinar og Kåre Vangen fra Todalen på Nordmøre. Det er to snille og prektige bondegutter, i motsetning til den rampete husmannsgutten Larris. Heftet var en slags moralsk kontrast til mer tvilsomme tegneserier som for eksempel «Knoll og Tott». I «Knoll og Tott» ligger sympatien hos dem som driver med rampestreker. I «Vangsgutane» møter vi derimot ansvarsfulle gutter som tar riktige moralske valg og er gode forbilder for andre.
En moderne leser vil nok ha etiske motforestillinger når husmannsgutten Larris konsekvent blir framstilt som dum og stygg, mens Steinar og Kåre, de to guttene på bondegarden, alltid er heltene. I 1930- og 1940-årene var det mer akseptert og vanlig å knytte moralske egenskaper til etniske og sosiale grupper enn det er i dag.
Smørbukk
Smørbukk er en omgjengelig og snill gutt som har lett for å rote seg opp i de underligste situasjoner. Men med fantasi og kløkt kommer han alltid helskinnet fra det. Mens Vangsgutane forble i et typisk miljø fra 1940- og 1950-årene, har Smørbukk vist evne til å følge med i tida. I våre dager er treski og tønnestaver byttet ut med moderne snøbrettutstyr. Men tegneserien formidler fortsatt et verdisyn som vi kan kalle typisk norsk bygdemoral. Det gjelder å være snill, ærlig, trofast og lite jålete. Innimellom slår Smørbukk også et slag for nynorsken!
Tegneserier som «Smørbukk» og «Vangsgutane» har vært viktige kulturformidlere og språklige forbilder for de som vokste opp i Norge i etterkrigstida. Dette var tida før barne-TV tok over rollen som offentlig oppdrager. I gjenreisningsperioden etter krigen var det et sterkt fokus på det typisk norske, det som bandt nasjonen sammen, og på å ta de rette moralske valgene.
Moderne undersjangrer
I 1970-årene skjedde det en endring. Vi fikk flere nye historiske tegneseriealbum som fortalte om hendinger i eldre eller nyere historisk tid, og også mer eksperimentelle tegneseriehefter med sterkere kunstnerisk og litterær profil. I vår tid har tegneseriene ofte en sarkastisk undertone og figurene er forankret i moderne storbyliv, som for eksempel «Olaf G» og «Nemi».