Klipping

Når vi ser to bilder etter hverandre, leter hjernen vår etter en sammenheng. Dersom vi ser en arkitekt på det ene bildet og en hånd rundt en blyant i det neste, vil vi tro at det er arkitektens hånd som holder blyanten. Kanskje har du mange tagninger av det samme motivet og flere varianter av samme situasjon. Da kan du i utgangspunktet lage flere filmer av det samme materialet.

Tempo og lengden på hvert klipp, det vi kaller klipperytmen, styrer også hvordan vi opplever en serie med bilder. Fortellingen blir annerledes når vi beskriver en situasjon ved hjelp av totalbilder som står lenge på skjermen, enn dersom vi velger en serie med kjappe nærbilder. Filmrytmen er derfor et viktig virkemiddel i filmfortellingen.

I den klassiske fortellende filmen eller den amerikanske mainstreamfilmen var idealet sømløs og myk klipping. Det vil si at overgangen mellom klippene skulle være så usynlige som mulig. Filmen skulle fremstå som "ikke fortalt", slik at publikum skulle leve seg inn i handlingen.

I det daværende Sovjet på 1920-tallet utviklet imidlertid filmskaperen Sergej Eisenstein en annen måte å klippe på, også kalt russisk montasjefilm. Han ønsket å bevisstgjøre publikum. Derfor klippet han blant annet inn nærbilder som fremhevet det han ville kommunisere. Han brukte også ofte harde klipp eller kollisjoner mellom bildene for å vekke publikum.

I våre dager er vi primært påvirket av den klassiske filmens idealer for klipping, det vi kaller kontinuitetsprinsippet. Det vil si at publikum skal oppleve at sekvensen er tatt opp i ett bilde, og at klippene er så usynlige som mulig.

• Unngå klipp mellom like bilder
  Klipp mellom ulike billedutsnitt og kameravinkler. Vær bevisst når du lager storyboard, det er for sent når opptakene er gjort. Dersom utsnittene og kameravinklene blir for like, får du såkalt jump-cut. Da opplever vi et hopp eller rykk når bildet skifter. Jump-cut kan imidlertid brukes bevisst som et virkemiddel, for eksempel for å skildre en sinnsstemning eller signalisere fortellernærværet i filmen.
• Ikke klipp i kamerabevegelser
  Klipping i kamerabevegelse kan også gi brå og harde klipp. Under opptaket må du bestemme deg for hvor bevegelsen skal begynne og slutte. Start og avslutt en kamerabevegelse med et fast bilde. En kamerabevegelse bør være motivert. Dersom en person ser mot et objekt, kan kamerabevegelsen følge med i retning av objektet.
• Utnytt blikkretningen
  Eksempel: En person ser en fugl. Vis først bilde av personen. Deretter viser du bilde av fuglen, før du vender tilbake til et nærbilde av personen.
• Utnytt blikkpunkt
  Dersom hovedmotivet er på samme sted i to bilder som følger etter hverandre, vil øyet raskt finne igjen motivet, og klippet oppleves som mykt. Husk også at vi leser fra høyre til venstre. Dersom den viktigste informasjonen legges lenger til venstre i billedrammen enn i det forrige bilde, vil vi oppleve det som et hopp i redigeringen.
• Klipp i motivets bevegelse
  Dersom du har flere bilder der personen beveger seg, kan du klippe mellom ulike utsnitt av motivet. Det beste er å klippe i starten eller slutten av bevegelsen.

For å skape spenning kan vi klippe fram og tilbake mellom to parallelle handlinger. Stedene og karakterene er ulike, men tidspunktet er det samme. Parallellklipping brukes mye i action- og krimscener. Gjennom parallellklipping får vi som publikum tilgang til mer informasjon enn karakterene. I den ene scenen følger vi morderen, i den andre ser vi hva offeret holder på med. Når vi klipper fram og tilbake mellom disse handlingsforløpene, forsterker vi spenningen.