Historieframstillingen om tidlige tider bygger stort sett på arkeologiske undersøkelser. Arkeologi er et arbeid for de tålmodige. En enkelt utgraving bringer kanskje ikke veldig mye ny kunnskap, men til sammen gjør den arkeologiske forskningen at vi har et ganske godt bilde av forhistorien i Norge og verden.
I sommerhalvåret er arkeologer mye ute i felt, og i vinterhalvåret arbeider de med datering og analysering av funn, og å skrive om forskningen. Det er da nye brikker legges i det store historiske puslespillet.
Arkeologens metoder
Tidligere funn danner utgangspunktet for å datere nye funn. Vi kan regne med at objekter som likner hverandre, og er funnet i samme jordlag, antakelig stammer fra samme periode. På den måten er det mulig å bruke tidligere funn til å klassifisere et nytt.
Arkeologi er imidlertid en vitenskap som er i stadig endring. Den blir endret ved at ny teknologi gir nye muligheter, av endringer i natur og miljø, og av at nye generasjoner stiller nye spørsmål. Her er noen eksempler på det:
Ny teknologi har fornyet arkeologien igjen og igjen. Et sentalt eksempel er da en amerikansk kjemiker midt på 1900-tallet utviklet en metode for karbondatering, kalt C-14-metoden. Den har gjort det mulig å gi svært nøyaktige dateringer av organisk materiale, som f.eks. kullet i et ildsted fra steinalderen. Et annet eksempel er at bedre dykkerutstyr de siste 30-40 år har gjort havbunnen mer tilgjengelig for arkeologiske undersøkelser. Nyere teknologiske hjelpemidler på land, er georadar og CT-skanning.
Faget endres også ved at naturgitte forutsetninger forandrer seg. Vi har vært inne på hvordan den globale oppvarmingen får konsekvenser for arkeologene. Hvert år smelter flere tusen år gammel is fra isbreene. Ting som har vært nedfrosset i isbreene i alle disse årene kommer til syne, og gir arkeologer mye å drive med. Derfor er det ikke tilfeldig at det i 2014 ble startet opp et nytt arkeologisk forskningstidsskrift: Journal of Glacial Archeology.
Eksperimentell arkeologi
I dag driver mange med det som kalles eksperimentell arkeologi. I stedet for å bare studere noe folk i tidligere tider har bygget, forsøker de å selv å bygge det, og kanskje bruke det etterpå. Ved å utføre arbeidet selv, og bruke de samme redskapene og metodene som de opprinnelige byggmesterne hadde tilgjengelig, kan forskeren forstå mer av hvorfor det har den formen det har. Eksperimentell arkeologi brukes dessuten mye av museer for å formidle kunnskap om historien.
Historisk tid
Etter jernalderen går vi inn i det vi kaller historisk tid. Da begynner vi å få flere skriftlige kilder, og dermed blir metodene for å forske på historien helt andre. De to typene av kilder kalles tradisjonelt for «levninger» og «beretninger». Levninger er ting, og selve tingen må studeres nøye for å kunne fortelle noe om fortida. Beretninger er tekst som forteller noe. Man kan selvsagt fortsatt være interessert i papiret teksten er skrevet på, og blekket den er skrevet med - men hovedkilden her, er det teksten forteller. Nå er det ikke bare arkeologiske metoder som gjelder lenger. Historikerne kommer mer på banen. De er eksperter på å tolke skriftlige kilder.