Siden 1972 hadde Norge blitt en rik oljenasjon. EF hadde blitt til EU – en politisk union med mye større ambisjoner for hvor tett samarbeidet skulle være. Den kalde krigen var slutt, og de alliansefrie landene Østerrike, Sverige og Finland hadde også søkt om medlemskap.
EUs indre marked
Etableringen av EUs indre marked i overgangen til 1990-tallet gjorde sitt til at spørsmålet om Norges tilknytning til EU nok en gang gjorde seg gjeldende. I 1992 ble EFTA-landenes handelsavtale med EU reforhandlet. Dette skjedde gjennom EØS-avtalen som gjorde Norge til en del av EUs indre marked, med fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft (personer). Landbruk og fiskerivarer ble holdt utenfor EØS-avtalen.
Forhandlinger med EU
Da Sverige og Finland valgte å søke om EU-medlemskap, besluttet den norske regjeringen å følge etter. Forhandlingen om norsk medlemskap i EU ble gjennomført i 1994, og avtalen som norske myndigheter forhandlet fram, skulle opp til en folkeavstemning i november 1994.
Folket sa nei igjen
I forkant av den norske folkeavstemningen stemte både finner og svensker ja til EU, og argumentet for et nordisk samarbeid i EU ble styrket. Likevel ble resultatet av den norske folkeavstemningen i 1994 praktisk talt lik avstemningen i 1972.
Til tross for modernisering av store deler av det norske samfunnet, med en mindre andel som arbeidet i primærnæringene, var motstanden mot EU like sterk som før.
Som i 1972 var argumentet om at Norge ville miste selvråderetten over egne politiske beslutninger og naturressurser en viktig faktor blant nei-velgerne. Mange på nei-siden fryktet at utviklingen av den norske velferdsstaten stod i fare, og hva et medlemskap ville innebære for norske utkanter og distrikter.
«Isolasjon» mot «union»
Senterpartiets leder Anne Enger Lahnstein framsto som nei-sidens lederfigur med den tverrpolitiske folkebevegelsen Nei til EU i ryggen. Igjen var nei-sidens store fortrinn den massive folkelige mobiliseringen.
Ja-siden framhevet nok en gang faren for at Norge skulle bli politisk og økonomisk isolert. Argumentet om isolasjon var svekket av to forhold. For det første hadde Norge stått utenfor EF siden 1972 uten at det hadde vært katastrofalt. For det andre hadde regjeringen forhandlet fram EØS-avtalen, som ga full tilgang til EUs indre marked.
En mer forsonlig EU-kamp
EU-debatten rundt folkeavstemningen i 1994 var langt mer forsonlig enn i 1972. Blant annet var lojalitetspresset innad i partier og organisasjoner mindre enn i 1972. LO la ingen føringer på hva organisasjonens medlemmer burde stemme.
Etter folkeavstemningen har Norge ikke vært formelt medlem av EU. Samtidig er Norge tilknyttet EØS og har overtatt mye av EUs regelverk. Sett fra Brussel er Norge det tredjelandet som har knyttet seg sterkest til EU.
Kilde
Dag Axel Kristoffersen, norgeshistorie.no UIO 2015