Kings Bay-ulykken på Svalbard førte til at den langvarige perioden med Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon ble brutt. Dette ga de borgerlige partiene sjansen til å samarbeide om en felles politikk. I perioden 1965–71 ledet Per Borten en borgerlig regjering med SP, V, KrF og Høyre.
Likevel ble den sosialdemokratiske tankegangen om en sterk stat videreført på mange områder under borgerlig styre.
Sosialistisk Folkeparti
Den sosialdemokratiske politikken som var blitt ført fra krigens dager, skapte velstand og utjevning i befolkningen. Men fellesskapsfølelsen og samarbeid ble gradvis erstattet med forbrukerperspektivet i løpet av 60–70-tallet.
I andre halvdel av 50-tallet oppsto det en venstrefløy i partiet, som var kritisk til Arbeiderpartiets støtte til NATO og bruk av atomvåpen. Utbrytere stiftet partiet Sosialistisk Folkeparti og ble i 1961 valgt inn på Stortinget med 2 mandater. Samme år var Arbeiderpartiets tid med rent flertall på Stortinget over.
Statens rolle i næringslivet
Kritikk av statens rolle i næringslivet har gjennom hele etterkrigstiden blitt fremmet av de borgerlige partiene. Den borgerlige kritikken fikk økt næring etter Kings Bay-ulykken i november 1962 på Svalbard, en bedrift ledet av den norske stat.
Etter krigen hadde gruvesamfunnet blitt rammet av en rekke ulykker der liv gikk tapt. Arbeiderpartiregjeringen fikk støtte av Stortinget om å bygge et nytt gruveanlegg, under forutsetning av at det ble opprettet ulike sikringstiltak mot arbeidsulykker i framtiden.
Norgesglasset: Om regjeringsskifte i 1963 på bakgrunn av Kings Bay-ulykken
Kings Bay-ulykken
Driften av Kings Bay-gruvene startet opp igjen i 1960, men allerede 5. november 1962 skjedde en ny stor eksplosjonsulykke. 21 mennesker omkom, og sikkerhetsspørsmålet kom opp på nytt. Et granskingsutvalg avslørte manglende sikkerhetstiltak, og gruvene ble stengt. I gjennomgangen av hvordan arbeiderpartiregjeringen håndterte Kings Bay-ulykken ble det reist mistillit, som fikk støtte av Sosialistisk Folkepartis 2 vippemandater på Stortinget. Einar Gerhardsens arbeiderpartiregjering valgte derfor å gå av.
For de borgerlige partiene handlet kritikken også om at regjeringen hadde brutt informasjonsplikten overfor opposisjonen på Stortinget en rekke ganger, og at regjeringen stadig overskred rammene i statsbudsjettet. I tillegg syntes opposisjonen at tilsettinger i en rekke viktige statlige stillinger var knyttet til partitilhørighet, snarere enn kvalifikasjoner.
For Sosialistisk Folkeparti syntes deres støtte til mistillitsforslaget å være en reaksjon på ekskluderingen fra Arbeiderpartiet noen år tidligere. Sosialistisk Folkeparti spilte en nøkkelrolle på Stortinget med sine 2 mandater fra 1961. Partiet felte to regjeringer i løpet av 1963.
Borgerlig samling
John Lyng fra Høyre dannet så en borgerlig regjering som satt i fire uker, før Sosialistisk Folkeparti igjen støttet Gerhardsens regjering i mindretall. Likevel var en tidsepoke med Arbeiderpartiet i flertall på Stortinget over. De borgerlige samarbeidspartene (H, V, KrF, SP) vant en klar valgseier i 1965 og hadde regjeringsmakten under statsminister Per Borten fram til 1971.
Da sprakk Per Bortens borgerlige koalisjonsregjering som følge av spørsmålet om det europeiske fellesmarkedet EEC. Borten selv utrykte «Å være leder for fireparti-regjeringen kunne helst sammenlignes med å bære sprikende staur».
Tverrpolitisk plattform
Regjeringsskiftet var ikke resultat av grunnleggende uenighet om politikkens retning. På alle de sentrale områdene viste det seg også at den borgerlige regjeringen førte videre hovedlinjene i den sosialdemokratiske politikken. Det gjaldt både næringsutvikling, handels- og utenrikspolitikk, økonomiske styringsredskaper, distriktsutbygging og sosialpolitikk.
Styringsmodellen, med en sterk stat som på mange felt overstyrte markedet ut fra politiske mål, ble på denne måten et tverrpolitisk felleseie. En meningsmåling tatt opp i 1969, da valget igjen sto mellom Arbeiderpartiet og det borgerlige alternativet, viste at 64 prosent av velgerne mente det ikke gjorde noen forskjell om det ble den ene eller den andre regjeringen.
Kilde
Even Lange (2015): Norgeshistorie.no: Styring og samarbeid