Sten fra Hitra reiste til sjøs som førstereisgutt i 1974, 17 år gammel. Sten hadde maskin og mekanikk som fag fra yrkesskolen og fikk hyre som smører på tankeren M/T Kronviken. Hans første påmønstring var i Dubai, og Sten reiste blant annet i Persiabukta og langs Afrikas vestkyst på sin første tur.
Bakgrunn
Sten er født og oppvokst på Hitra, med fire søsken. Faren var sjømann og moren husmor. Etter folkeskolen måtte de som ønsket mer utdannelse, reise fra øya. Videregående skole kom ikke til Hitra før i 1977, og da kun med allmennfag og handelsskole. Derfor måtte Sten reise til nabokommunen Ørland for å begynne på maskin og mekanikk på yrkesskolen.
Etter avlagt eksamen søkte han jobb på et lokalt verft, men sjølivet fristet. Kameratene fortalte mange historier om hvor gjevt det var, og om de gode lønningene. Sten tok kontakt med hyrekontoret og fikk båt omgående. Tankeren M/T Kronviken hadde ledig jobb som smører, og det passet akkurat for ham som hadde fullført maskin og mek.
Utreisen
Påmønstringen skulle skje i Dubai. Dette var selvsagt veldig eksotisk for den unge hitterværingen, som knapt hadde vært utenfor Trøndelag. Første etappe gikk med lokalbåten inn til Trondheim. Han kjente på ensomhetsfølelsen da han satt på bussen til Værnes. Nå skulle han ut i den store verden – helt alene, og han var veldig spent på hvordan dette skulle gå. Første tur gikk til Bergen og videre til Heathrow i London. Det var store forhold for førstereisgutten. I tillegg hadde kofferten kommet bort, noe som førte med seg adskillig stress. Flyplassen var enorm, svære toetasjes busser transporterte passasjerene rundt på området.
Neste etappe gikk med en svær jumbojet. Nå gikk turen sørover til Bahrain. Fra megleren i London hadde han fått vite at flere trøndere skulle ta samme fly for å mønstre på Kronviken. Han dristet seg til å spørre den ene flyvertinnen, og hun hjalp ham med å finne kollegene, som satt lengre framme. En av de yngste hadde hørt at det var bar om bord i flyet, og dette bestemte de seg for å sjekke ut. De tok trappa en etasje opp, men ble raskt stoppet og anmodet om å finne tilbake til setene sine på turistklassen. Baren var forbeholdt fiffen – som hadde betalt adskillig mer for sine billetter på første klasse.
Ved ankomst Bahrain gikk turen videre til Dubai, der de endelig skulle mønstre på. Da Sten sto i flydøra, ble han møtt av en vegg av varme. Aldri før hadde han kjent maken, 40 grader og steikende sol var noe annet enn milde sommerdager på Hitra. I varmedisen kunne de se kameler og palmer, men det som gjorde mest inntrykk, var alle de flotte bilene og motorsyklene. Her hadde folk god råd, det forsto de. I tillegg hadde folk hvite, luftige klær. Det var nok veldig behagelig i den intense varmen.
M/T Kronviken
Båten var langt mindre enn Sten hadde sett for seg, 21 000 DWT (dødvekttonn). Sammenlignet med de andre båtene som lå ute på reden, så den nærmest ut som en livbåt. Tankskip på den tiden var gjerne i hundretusentonn-klassen. Rust og skitt preget skipet, noe som vitnet om dårlig vedlikehold over tid. Kronviken var gammel, og rederiet så tydeligvis ikke noen vits i bruke penger på «unyttige» kostnader, som vedlikehold. Av konstruksjon var det en midtskipstanker, som betyr at broen (styrhuset) er plassert midt på. Produksjonsåret var 1952, i Frankrike. Motoren var spesiell da den var svært stillegående – men framdriften var elendig. Med sine knappe 11 knop ble den forbiseilt av de fleste. Sten sier selv: «Det var bare de som hadde maskinskade vi passerte, ellers ble vi forbikjørt av alle …».
Påmønstring
For å komme om bord måtte Sten og kollegene kjøres ut med taxibåt, og mottakelsen var grei. Men den første natta var fæl. Det var helt umulig å sove inne i den gloheite lugaren. Med metall på alle sider ble det lille rommet som en bakerovn. Etter å ha spurt de andre om de fikk sove, fikk han vite at de hadde tatt med liggeunderlag og lagt seg på dekket ute. Det var adskillig bedre, selv om det var en del fluer.
Den første turen gikk fra Dubai og videre til ulike havner i Persiabukta, før de endte opp i Pakistan. Videre gikk turen til Afrikas vestkyst, og Kronviken gjorde et stopp i Rødehavet. Her ble motoren stoppet fordi deler av maskinen skulle reingjøres og overhales. Dette arbeidet ble kalt stempelsjau. Slike jobber ble utført mens skipet var i stille farvann, ettersom de ikke hadde noen motorkraft når motoren var avslått. Det var en skitten jobb, men nødvendig for stabil drift. Neste havn var Tamatave, eller Toamasina, på Madagaskar, der de lastet tungolje. Leveringssted var Cape Town i Sør-Afrika.
Møte med apartheid
Dette var i en periode da Sør-Afrika var omstridt. Landet hadde et regime som drev raseskillepolitikk; apartheid. Lasten med tungolje fra Madagaskar var levert av Shell, ingen norske oljeselskaper ville handle med Sør-Afrika. For Sten var synet av raseskillet trist og uvirkelig. For nordmenn var raseforskjellene og diskrimineringen svært ubehagelig. Hvite og svarte fikk verken ta samme buss eller sitte på samme benk i parken. Kronviken passerte Robben Island flere ganger, men ingen visste om fange nr. 46664, Nelson Mandela.
På byen i Cape Town
Cape Town er en by med norsk sjømannskirke, og Sten og andre fra mannskapet benyttet sjansen til å ta en tur. På grunn av høy kriminalitet fikk de skyss fra landgangen til inngangsdøra til kirka. Sjømannspresten var svensk. Han fikk greie på at en av karene om bord var murer, og var rask til å be om assistanse til å mure en peis i uteområdet.
Belønningen for arbeidet var invitasjon til grillparty på nyttårsaften, som var om et par dager. Den nye grillen ble innviet med rikelig med mat og drikke. Ungguttene hadde lyst til å dra på byen, og sjømannspresten kjørte dem til trygge områder. Utestedet var av det bedre slaget og hadde slipstvang. Gutta hadde ikke slips, men presten visste råd. Farget gavebånd ble sirlig festet rundt halsen på sjømennene, og da var inngangen klarert. Her ble det jenka og rød sjampanje, som visstnok var veldig populært.
I tørrdokk
Kronviken var i dårlig stand, og et opphold i tørrdokk ble etter hvert påkrevd. Turen gikk til Durban, forbi Kapp det gode håp og nordover i retning Mosambik, på Afrikas østkyst. Manglende vedlikehold over tid ga tre ukers opphold. Alt arbeidet i den glovarme dokken ble utført av afrikanere, eneste jobben Sten hadde var å rulle ut gråpapir. Fridagene ble benyttet til strandliv og bading, og flere av gutta lærte seg å surfe. Velferden og sjømannskirka arrangerte turer i området, og besøket i zuluenes rike ble en opplevelse som gjorde inntrykk. Ville dyr, en totalt fremmed kultur og levesett ga sterke inntrykk for de norske sjøfolkene.
Avmønstring
Etter hvert fikk Sten og resten av mannskapet beskjed om at Kronviken skulle selges, det var årsaken til det lange oppholdet i tørrdokken. De fikk 3 måneders hyre utbetalt og gratis hjemreise. Sten tenkte at det fikk bli med den ene turen, men da han kom hjem, gikk det ikke lang tid før han søkte ny hyre …