Førstereisgutten Bjørn dro til sjøs i 1969, 17 år gammel. Han forteller at alle ville til sjøs den gangen. Bjørn mønstret på M/S Pontia på Malta, og den første turen gikk til Vestindia. Han hadde lest seg opp på både rederiets og båtens historie, og hadde store forventninger.
Utreise for å mønstre på
Vel om bord i flyet på Værnes, noterte Bjørn seg at flyvertinnene hadde flotte uniformer og at det var gardiner foran vinduene. Alt hadde stil – som han ønsket. Jeg har valgt rett, tenkte han med seg selv. Men etter at de tok av og kom seg vel opp i marsjfart, begynte tankene å vandre – hva har jeg gjort? Hva om jeg ikke kommer hjem mer? Der satt han med en enveisbillett til Valletta, helt alene! Første stopp var Fornebu og Oslo. Her skulle han overnatte til neste dag. Så videre til København, Roma og til sist Valletta. Litt av en tur for en førstereisgutt!
Under innflygningen så han hvor stor by Oslo var. Flybussen gikk inn til sentrum. Litt overveldet gikk han av og begynte å lete etter Rådhushotellet. Hittil hadde alt svart til forventningene, men nå kom nedturen. Hotellet var sjuskete, skittent og det stinket alkohol og gammel fyll. Folkene som hadde tilhold der, var beruset og høyrøstede, og det hele virket mer enn lugubert. Da kom hjemlengselen.
Første møte med M/S Pontia
På Malta ble Bjørn tatt imot av agenten. Bilturen mot verftet gikk gjennom trange gater fylt med folk og biler i alle variasjoner. Inn gjennom porten så han båten, og den var langt mindre enn han hadde sett for seg. Skuffet så han hvor sliten båten var etter årelang seiling i Vietnam, der krigshandlinger hadde satt sine tydelige spor. Lufta var fuktig, alt støvet og støyen var ubehagelig. Så ble han vist inn til kapteinen, og det var nok en nedtur. Kapteinen reiste seg knapt da han kom inn, og virket sliten og daff. Ingen staskar, dessuten gikk han i tøfler!
Kaste loss
Første turen gikk til Vestindia for å laste melasse. Da de kastet loss og satte kursen vestover, kjente han at dette var det han hadde fantasert om. Det var intet mindre enn en drøm å henge over rekka, og se Gibraltar til styrbord og Afrika til babord. Da ønsket han at familien hjemme i Norge kunne vært der og opplevd vidunderet de også.
De neste to ukene var himmel og hav, vilt blått hav, sol og varme - storm og stille. Havet var stappfullt av liv; hval, flygefisk og springere som lekte foran baugen. Disse nisene var med hele veien over Atlanteren. Ombord syslet de med å stelle båten, dekksfolket med sitt og maskinfolk med sitt.
Den første jobben
Den første jobben var å reingjøre sjøvannsfiltrene. Ved ferdigmeldt jobb kom 1. maskinisten og kontrollerte arbeidet, og Bjørn fikk skryt. Den andre jobben var å lage en pakning til et kjølevannsrør, en flenspakning. Det var 2. maskinisten som ga instrukser om å lage en ny pakning. Det hastet. Han hadde ikke peiling på hvordan man lagde en sånn pakning, men tok med seg den gamle og gikk opp i verkstedet. På toppristen møtte han «reppen», som han spurte om kunne hjelpe. «Reppen» tok ham med inn i verkstedet og lærte Bjørn å banke ut pakninger. Jobben tok bare noen minutter, og da han returnerte til manøverdørken med pakningen, ble 2. maskinisten målløs. Han ropte til 1. maskinisten: se hva «maskin» har laget. Har du gått yrkesskolen, spurte førsten? Nei, svarte Bjørn, og lot dem være i den tro at han hadde lagd den selv. Det ble mye godord, og belønningen var at han fikk den ære å kjøpe øl til førsten i hver havn – mot en halv fridag.
Ikke bare idyll
I Vestindia og Santa Domingo ble de møtt av protestplakater da de la til kai. «Yankees, go home!». Det var liten tvil om at USA (og trolig Europa i samme slengen) var upopulært. Arbeidere satt på kaien uten å gjøre noe, og så godt som alle var etterkommere etter afrikanske slaver. Han og noen andre av mannskapet fikk lov å gå i land. De gikk til Cafe Bergen, som var drevet av en nordmann som var gift der nede. På andre siden av gata ble det leven og roping. De lurte på hva som skjedde. Folkene på kafeen fortalte at 5 opprørere skulle henges. Guttene fikk med seg hele seansen, og så at stakkarene ble hengende i tre dager – til skrekk og advarsel.
Det forjettede land
Deretter satte M/S Pontia kursen nordover til Texas og Corpus Christie. De så fram til å komme til USA. Bjørn hadde lest mange bøker og lurte fælt på om han ville få se noen cowboyer. Kaianlegget var flott og moderne, men noen cowboyer så de ikke … Nå benyttet Bjørn anledningen til å hente inn belønningen for pakningsarbeidet. Landlov ble innvilget, og han dro for å kjøpe øl, som avtalt. Det ble så mye at innehaveren av sjappa ba datteren om å kjøre ham ut til båten. Hun kom i en flott Ford Mustang! Den halve fridagen ble flittig brukt til å se seg om, og det var mange inntrykk for førstereisgutten. Svære hus, lastebiler med to hengere, veier med flere kjørefelt og kjøpesenter med selvbetjening - noe slikt fantes ikke i Trondheim i 1969. Han tenkte at dette vil ingen tro om han fortalte det til noen hjemme.
Turen til sammen tok 5 måneder, og Bjørn mønstret av i Liverpool. Da han kom hjem fant han et uåpnet brev fra et annet rederi der de tilbød ham jobb. Det var bare å ringe!
Teksten er basert på samtaler med Bjørn.