Ivar Aasen skapte et nytt norsk skriftspråk, landsmålet, med utgangspunkt i norsk talemål og språktrekk som kunne føres tilbake til norrønt. Han tok elementer fra flere dialekter og fant fellestrekk mellom dem. Landsmålet ble utgangspunkt for det vi i dag kaller nynorsk.
Ivar Aasen malt av Rolf Groven i 1985. Bildet ble innkjøpt av 17 sunnmørskommuner som gave til Det Norske Teater da nybygget var ferdig i 1985.
Oppvekst og utdanning
Ivar Aasen (1813–1896) vokste opp på et småbruk i Ørsta på Sunnmøre. Som ung gutt viser han uvanlig gode evner, og allerede i 18-årsalderen blir han omgangsskolelærer i heimbygda. Seinere får han tilbud om universitetsutdanning, men velger i stedet å studere på egen hånd.
Aasen opplever det som sårende at samfunnseliten ser ned på bondekulturen og bondespråket. Han vil ikke glemme hvor han kommer fra, men heller arbeide for å styrke bondestandens kulturelle og språklige selvtillit.
Aasen og språkdebatten i 1830-åra
Det offisielle skriftspråket på 1800-tallet er fortsatt dansk, og embetsstanden snakker et forfinet dansk-norsk. Folk ellers snakker norske dialekter omtrent som de gjør i dag. Avstanden mellom skrift og tale er stor for de aller fleste.
Språkdebatten i 1830-åra handler om hvordan en kan skape et nasjonalt skriftspråk i Norge. Historikeren og språkforskeren Peter Andreas Munch vil skape et helt nytt skriftspråk basert på de dialektene som best ivaretar det norrøne systemet. Men han tenker seg at et slikt språk skal være et vitenskapelig studieobjekt. Han kan ikke se for seg noe reelt alternativ til dansk skriftspråk med det første.
Ivar Aasen ønsker seg også et nytt skriftspråk som bygger på de norske bygdedialektene. Men Aasen vil ikke skape noe museumsspråk. Han ønsker seg et skriftspråk som setter hele folket i stand til å delta i samfunnslivet.
Dialekt- og ordsamler
I 1841 drar Aasen til Bergen og kommer i kontakt med biskop Jacob Neumann. Biskopen er særlig interessert i sunnmørsgrammatikken som Aasen har laget, og hjelper ham med å få et stipend fra Videnskabs-Selskabet i Trondheim. Aasen får nå i oppdrag å granske det norske folkemålet.
Ivar Aasen reiste land og strand rundt for å skaffe seg oversikt over talemålet i ulike landsdeler. Han besøkte alle fylker med unntak av Finnmark.
I fire år, fra 1842 til 1846, reiser Aasen rundt i landet og studerer bygdemåla. Bymål og dialekter på Sør-Østlandet unngår han fordi han mener de er for mye oppblandet med dansk. Materialet han får samlet inn, utgjør grunnlaget for to vitenskapelige verk, Det norske Folkesprogs Grammatik (1848) og Ordbog over det norske Folkesprog (1850). Helt fram til 1868 er Aasen nesten hvert år på språkreiser, gjerne til steder han ikke har vært før. Til sammen reiser han mer enn 400 mil og er innom alle fylker unntatt Finnmark.
Om landsmålet til Ivar Aasen
Videoen er hentet fra en programserie som NRK laget i 1996 om Ivar Aasen og landsmålet. Du kan se programmene i sin helhet her:
Grammatikk og ordbok for det nye landsmålet
Det norske Folkesprogs Grammatik er Aasens første store vitenskapelige verk. Grammatikken forklarer lydverk, bøyning, ordlaging og syntaks i de forskjellige norske dialektene. To år seinere, i 1850, utgir han Ordbog over det norske Folkesprog. Boka har ca. 25 000 oppslagsord og er den første ordboka over norsk talemål som bygger på systematisk innsamlet materiale.
Ordbøker og grammatikker er gjerne normative (forklarende), det vil si at de forteller hva som er rett stavemåte, bøyning, setningsbygning osv. i et skriftspråk. De to bøkene til Aasen er derimot først og fremst deskriptive (beskrivende). De forteller hva folk faktisk sier.
Landsmålet tar form
Med utgangspunkt i de to bøkene begynner han arbeidet med å skape et landsmål – et skriftspråk for hele landet som bygger på de norske dialektene. Han arbeider blant annet etter disse prinsippene:
- Fellestrekk skal komme fram
Skriftspråket skal synliggjøre det felles systemet i dialektene så langt som mulig. - Gammelt framfor nytt
Dersom det finnes flere former, velger han den forma som ligger nærmest norrønt. Han bruker også den norrøne forma som rettesnor når han skal lage ei skriftform av et ord der ingen av dialektformene er noe opplagt valg. - Norsk framfor utenlandsk
Aasen er purist, det vil si språkrenser. Han vil ha et språk med færrest mulig utenlandske innslag. Blant annet avviser han de såkalte an-be-het-else-orda. - Fast norm
Aasen vil ha en fast norm for landsmålet sitt. Han mener at alle må gi avkall på noen av dialektformene sine for å få til en klar skriftspråksnorm.
I 1853 lanserer Aasen et forslag til ny skriftspråksnormal i boka Prøver av Landsmaalet i Norge. Seinere omarbeider han både grammatikken og ordboka. I Norsk Grammatik, som kommer ut i 1864, har han tatt med sitt eget utkast til skriftspråksnormal og redegjør grundig for valga sine.