Retorikk

Den greske filosofen Aristoteles (384–322 f.Kr.) regnes som "retorikkens far" fordi han var den første som beskrev talekunsten på en systematisk måte, allerede år 330 før Kristus. Aristoteles tok i bruk begrepene etos, logos og patos for å beskrive viktige overtalelsesgrep i talekunsten. Den som skal overbevise, må både framstå med autoritet og troverdighet (etos), bevege mottakerne (patos) og legge fram et overbevisende saksforhold (logos).

Det er viktig å huske på at de retoriske grepene ikke er et mål i seg selv, bare et middel til å nå det overordnede målet: å overbevise mottakeren. Når Martin Luther King framkaller sinne, medfølelse eller dårlig samvittighet med talen sin, er ikke målet at folk skal bli sinte, medfølende eller tynget av dårlig samvittighet, men at de skal handle. Når reklamen bruker humor og får oss til å le, er målet å avvæpne oss, slik at vi blir mottakelige for salgsbudskapet og kjøper produktet. Patos, appellen til følelsene, er helt nødvendig i enhver tekst som skal overbevise.

Troverdighet

Men det var ikke bare patosgrepet som gjorde Martin Luther Kings tale virkningsfull. Som afroamerikaner kunne han framstå med troverdighet (etos) basert på egen erfaring. Denne erfaringen bruker han også i talen.

Vi fester mer lit til personer som gir inntrykk av å vite hva de snakker om. Senderen styrker med andre ord sine sjanser til å overbevise dersom hennes etos bygger på både erfaring og kunnskap.

Argumentasjon

Ser vi bak de gripende formuleringene og unnlater å la oss besnære av dem, kan vi undersøke argumentasjonen hans. Da oppdager vi at talen er satt sammen av en rekke påstander som det ikke føres bevis for i selve talen. Lytteren må godta påstanden om at Mississippi er en ørken som kveles av urettferdighet og undertrykkelse, og at afroamerikanere dømmes etter hudfargen, ikke etter hvordan de oppfører seg.

Disse påstandene er premissene talen bygger på og som Luther King går ut fra at lytterne er enige i. Hadde Luther King talt til en forsamling med overveiende hvite tilhørere, ville han kanskje ha valgt andre virkemidler. Vi kan si at talen er nøye tilpasset talesituasjonen han opptrådte i, der flesteparten av tilhørerne var afroamerikanere.

Talende bilder

Det Martin Luther King gjør, er å vise tilhørerne talende bilder istedenfor å si direkte at de blir undertrykt. "Mississippi er en ørken som kveles av urettferdighetens hete" er et slikt bilde, en såkalt metafor. Tilhørerne kan lett forestille seg den kvelende varmen, og bildet gjør et mye sterkere inntrykk på dem enn om King bare hadde konstatert at Mississippi er et ulevelig sted der urettferdighet rår.

De mest vellykkede bildene skaper Luther King når han setter dem opp i antiteser, det vil si som kontraster eller motsetningspar. Se for eksempel på de parvise motsetningene i setningen "... a desert sweltering with the heat of injustice, sweltering with the heat of oppression, will turn into an oasis of freedom and justice." Dette virker overbevisende på tross av den enkle argumentasjonen. For du vil vel heller leve i en oase enn i en ørken, og du vil vel heller ha frihet og rettferdighet enn urettferdighet og undertrykkelse?

Patos – det sterkeste grepet

Men talen fenger også i dag, løsrevet fra sin opprinnelige kontekst. Det er med andre ord ikke tilstrekkelig å peke på at King talte til mennesker som i utgangspunktet godtok premissene for talen. Det er ikke saksargumentene (logos) som overbeviser oss. Det gjør derimot det bilderike språket, de sterke kontrastene, den rettferdige harmen, det moralske alvoret og den suggererende rytmen.

Når talen i tillegg klinger så vakkert, skyldes det blant annet at enkelte lyder blir gjentatt mange ganger, slik som vislelydene (s, sj) og k-lydene i eksemplene nedenfor:

På denne måten skaper King en tydelig rytme tilhørerne nesten umerkelig faller inn i. Med jevne mellomrom legger han også inn gode pauser, både som en del av rytmen og for å gi publikum anledning til å la ordene hans synke inn før han går videre. Alt dette gjør sitt til at publikum er med ham hele talen gjennom.