Etterlyst: Ærlige svar

Mediekommentar av Sven Egil Omdal

Det pleide å være slik at journalistene spurte og politikerne eller næringslivslederne svarte. Et intervju var et ganske enkelt møte mellom den mektige og den som skulle kontrollere den mektige. Nå er de fleste intervjuer i kontroversielle saker blitt like kompliserte og like lite fruktbare som en mislykket tiurleik. De to partene danser rundt hverandre og bruser med fjærene, før den ene – som oftest journalisten – innser at det hele er forgjeves, og trekker seg ut.

Fenomenet er ikke spesielt norsk. Over hele verden opplever journalister at det er blitt stadig vanskeligere å intervjue kilder som er trent i å møte pressen. Kildene bruker spørsmålet som en invitasjon til å snakke om det som passer dem, vanligvis noe helt annet enn det de ble spurt om. Denne prosessen blir svært mye enklere når de får lukkete ja/nei-spørsmål fulle av premisser: «Skyldes motstanden mot Nord-Norgebanen at partiet ditt ikke bryr seg om distriktene?» Det høres pågående og tøft ut, men er øvelse 1, første kveld på mediehåndteringskurset.

Emily Maitlis er programleder for Newsnight, et av de viktigste programmene på BBC. På en litteraturfestival ble hun utfordret til å si hvilket spørsmål hun ville stilt til statsministeren hvis hun hadde fått ham i studio midt under Brexit-innspurten.

«Jeg er ikke sikker på om det betyr noe hvilket spørsmål du stiller Boris Johnson», svarte hun. Folk i salen lo, men det var sannelig ikke noe å le av. Maitlis forklarte at det vanskeligste hun og andre journalister gjør for tiden, er å forsøke å få et hvilket som helst intervjuobjekt til faktisk å svare på det de blir spurt om. Spørsmålet, journalistens viktigste verktøy, er i ferd med å bli ubrukelig, og det er et problem for langt flere enn mediene.

Den enkle spørsmål og svar-sesjonen er blitt en kamp der intervjuobjektet bruker en serie triks for å unngå å svare på selv de mest presise spørsmål. «Først vil jeg si....» er grep nummer én, fulgt av: «Det som er viktig å få fram, er at...». Siden følger en serie andre unnvikelser, med samme hensikt. Det gjelder å få samtalen over på egen banehalvdel, kontrollere spillet og ikke gjøre amatørfeilen: Å svare ærlig.

Resultatet er ofte at journalisten ikke ser noen annen mulighet enn å gjenta og gjenta spørsmålet. Etter tredje forsøk er ikke hensikten lenger å få svar, men å demonstrere at intervjuobjektet ikke vil svare. Slikt kan selvsagt være nyttig å vite, men det opplyser ikke saken.

De siste 10-20 årene har mektige kilder utviklet stadig nye metoder for å kontrollere intervjuene. En av de mest effektive er å insistere på at både spørsmål og svar skal formuleres skriftlig. Selv om det tar langt kortere tid å svare på en telefon og gi et par korte svar, insisterer statsråder, konsernsjefer og andre på å få spørsmålene tilsendt skriftlig. Da kan de selv velge hva de vil svare på og hva de vil neglisjere. Venter de med å sende svarene til det virkelig nærmer seg deadline, unngår de også de viktigste av alle spørsmål: Oppfølgingsspørsmålene.

Gode journalister stiller åpne spørsmål. Det beste av dem alle er samtidig det enkleste: «Hva skjedde?» Når intervjuobjektet har gitt sin beskrivelse av hendelsen, er tiden kommet til oppfølgingsspørsmål som trenger inn til kjernen, og i gode stunder avslører noe viktig.

Men så langt kommer journalisten aldri hvis kilden kontrollerer prosessen, gjerne med en kommunikasjonsrådgiver eller to sittende på fanget. Da blir journalistikken erstattet av kortere eller lengre pressemeldinger og selv de direktesendte intervjuene øvelser i unnvikende manøvrer, tomprat og smilende selvfølgeligheter.