Skal man ta Aftenposten på alvor, bør Den norske kirke invitere langt flere satanister til å preke under høymessene.
Unge jøder i New York viste sin avsky mot Steve Bannon da han ble strategisk rådgiver for Donald Trump i 2016.
Mediekommentar av Sven Egil Omdal
Vanligvis er Festspillene vårens vakreste eventyr i Bergen, men i år overgås konserter og teater av et intervju under Nordiske Mediedager andre uke i mai. Da skal visstnok ytringsfriheten og demokratiet feires ved å slippe til en mann som har lite sans for noen av delene.
Meldingen om at Steve Bannon er invitert til årets største samling for norske mediefolk utløste sunne reflekser blant mange som vet hvem Bannon er og hva han står for.
Vegard Tenold Aase fulgte den ekstreme høyresiden i USA tett i fem år, og skrev etterpå boken «Everything you love will burn». I en artikkel i Bergens Tidende skriver han at Nordiske Mediedager gir Bannon det han aller mest vil ha: En scene hvor han kan snakke om hvor overlegen den vestlige kulturen er.
Arrangørene begrunner innbydelsen med at «Steve Bannon omtales som en av de mest innflytelsesrike personene i vår tid.» Det gjør han sikkert, men helst av seg selv og den lille flokken av likesinnete han fortsatt har rundt seg. Det kommer nesten ingen på møtene hans, mange av de høyrepopulistiske partiene i Europa holder ham på mer enn armlengdes avstand, og det er så godt som ingen bevegelse i «The Movement», som han startet for å lede Europa i autoritær retning.
Det eneste som er stort ved Bannon, er egoet hans og fascinasjonen for ham hos redaktører som ikke følger så godt med. Overraskende mange av dem betrakter Bannon som et ondt og farlig geni, og synes det er grunn god nok til å gi ham mikrofonen.
«Vi må lytte til Bannon», skriver rådgiver Eirik Løkke i den høyreliberale tankesmien Civita i et innlegg i VG. Bannon har nemlig «en unik kunnskap om et fenomen mange av oss ønsker å lære mer om: Trump og populisme.» At Bannon etter kort tid ble kastet ut av Trumps hoff, og at han ikke makter å samle de europeiske populistene, gjør ham visst ikke mindre viktig i Civitas øyne. At Bannons «unike» kunnskap er kjent fra et utall artikler, taler, intervjuer, dokumentarer og bøker, betyr heller ikke noe. Det er i løpet av en time i Bergen folket virkelig skal bli opplyst.
Aftenposten trekker en linje mellom ekstremister som er dømt for hat (Ubaydullah Hussain) og de som foreløpig ikke er det (Steve Bannon). Av dette kan man slutte at Aftenposten gjerne så Ubaydullah Hussain som gjest hos Lindmo eller på Mediedagene før han ble dømt.
Denne påfallende formalistiske begrunnelsen for hvem som skal få snakke, kom i en lederartikkel der Aftenposten også dokumenterte at avisen ikke ser forskjell på å nekte noen å snakke og å la være å invitere dem som hovedtalere. Den norske kirke vil ikke forby noen å bekjenne sin satanisme, men det er ikke noe angrep på ytringsfriheten å la være å gi satanistene adgang til prekestolen i Nidarosdomen. Steve Bannon ville selvsagt ikke vært kneblet om han ikke ble invitert til Nordiske Mediedager.
Det var den samme avisen som nylig måtte beklage over en hel side at de hadde brukt uttrykket «jødespørsmålet» noe lemfeldig. Er det en trussel mot ytringsfriheten om avisen ikke inviterer eieren av partiet Alliansen, Hans Lysglimt Johansen, til å skrive en kronikk om temaet? Han har nylig skrevet at jødene arbeider for en globalisert verden som skal styres fra tempelet i Jerusalem, en teori som er godt kjent fra tidligere historiske perioder. Det samme er Bannons lovprisning av den kristne, vestlige nasjonalismen og påstand om at det er en æresbevisning å bli kalt rasist.
Bannon er en marginal figur, slik Lysglimt Johansen er det. Det er vanskelig å forstå hvorfor det skal være pressens eller festivalarrangørers plikt å gjøre dem mindre marginale.