Mediekommentar av Sven Egil Omdal

De siste ukene har det vært lett å få inntrykk av at de fleste tilhørerne på Donald Trumps massemøter har vært norske journalister, og det finnes knapt en kullgruvearbeider i Pennsylvania som ikke har hatt besøk av en norsk regionavis. Men i Brussel har det vært stille. Det norske pressekorpset i Europas hovedstad er mindre enn redaksjonen i et bygdeblad.

Så skjer det vel ikke noe av betydning der?

Det kommer selvsagt an på hvordan man ser det. Bak de glatte fasadene i Brussels øvre bydel, der EUs mange institusjoner holder til, arbeider mer enn 150 komiteer stort sett i mørke og hemmelighet med det som skal bli lover, ikke bare i unionens 27 medlemsland, men også i Norge. Det er så godt som umulig for en norsk borger å få innsyn i hvordan mange norske lover blir til, på et tidspunkt hvor det ennå er mulig å påvirke dem. Stort sett dreier norsk EU-debatt seg om hvor hardt vi skal protestere når det allerede er for sent.

Mens alles øyne var rettet mot de siste meningsmålingene fra Ohio og Florida, ble flertallet på Stortinget enige om å bruke en paragraf i Grunnloven som sist gang ble brukt da demokratiet i 1945 skulle reetableres etter fem år med nazistisk okkupasjon.

Den gang ble retten bedt om å vurdere om Stortinget kunne tre sammen tidligere enn det Grunnloven bestemte. Nå vil Frp, Ap, Sp og SV be Høyesterett vurdere om regjeringen kan slutte seg til EUs fjerde jernbanepakke.

Spørsmålet til vår høyeste domstol er om et simpelt flertall kan overlate til et organ der Norge ikke har noen stemme, å avgjøre hvordan togdriften skal foregå her i landet. Det høres unektelig mer støvete og kjedelig ut enn om det blir opptøyer i Pittsburgh eller gatekamper i El Paso, men det står om hvem som skal styre Norge og det burde interessere oss nesten like mye som hvem som skal styre USA.

Høyesterett i Oslo kommer neppe til å prøve den norske abortloven, men om ikke lenge vil retten avgjøre om Grunnlovens paragraf 112, som sier at «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten», ble brutt da regjeringen åpnet for mer oljeleting i Barentshavet.

En hvilken som helst avisleser kan navnene på de fleste av de ni dommerne i amerikansk høyesterett, men ville stirre blankt i veggen om de ble bedt om å nevne én av de 20 i den norske.

I løpet av kort tid skal altså Høyesterett både vurdere om norsk oljepolitikk er grunnlovsstridig og hvor mye selvråderett et simpelt flertall på Stortinget kan gi fra seg til organer der vi ikke er medlem.

Men enda verre enn at vi ikke bestemme noe i Brussel, er at norsk presse heller ikke bryr seg om å dekke de som bestemmer for oss. I februar laget regjeringen en liste over sentrale EU- og EØS-saker som den norske forvaltningen skulle jobbe med i år. Bare oversikten, med en kort presentasjon av hver sak, er på 46 sider. Der står det hva Norge vil gjøre med EUs program for grensekryssende digitale tjenester, som kanskje ikke er så kontroversielt.

Men det står også om et kommende direktiv om minstelønn. Verken partene i det norske arbeidslivet eller myndighetene ønsker en slik ordning, som kan true hele den norske modellen for samarbeid om lønnsdannelsen. Sender noen redaksjon et team til Brussel for å følge den saken tett? Don’t hold your breath, som de sier der de fleste norske utenriksjournalister er.