Mediekommentar av Sven Egil Omdal

Neste år er det ti år siden Erna Solberg ble forsøkt drevet hjem til Bergen av en skokk anonyme renkesmeder. Hadde de lyktes, og ingen skal påstå at ikke pressen ga dem god hjelp, ville både Høyres og landets historie sett annerledes ut.

Angrepet kom like etter nyttår i 2006. «Det ulmer under Erna», skrev Dagbladet. Ikke tok hun initiativ, ikke kunne hun kommunisere, og dessuten gjentok hun alle feilene til Høyres forrige leder, Jan Petersen.

Avisens opplysninger om den store frustrasjonen innad i partiet kom fra «en kilde» som sa at partiledelsen manglet initiativ, «en sentral kilde» som hevdet at partiet ikke hadde fornyet seg på 20 år, og «en velinformert kilde» som mente at ingen kunne vinne valg ved å gjenta Jan Petersens feil. Av disse formuleringene kunne man lett komme til å trekke den konklusjon at den sentrale kilden ikke var velinformert, at den velinformerte kilden ikke var sentral, og at stakkaren som bare var «en kilde», verken var sentral eller velinformert.

Fire år senere brøt det ut et tilsvarende anonymt opprør i Kristelig Folkeparti. Aftenposten skrev at «en rekke sentrale personer i KrF mener KrF-leder Dagfinn Høybråten er autoritær og kontrollerende. Flere mener han bør trekke seg som partileder». Avisen hevdet at den hadde snakket med «16 sentrale KrF-politikere», men navnga ingen av dem. I ly av nattemørket og løfte om å få sjikanere sin leder kostnadsfritt, fikk de anonyme kildene si at Høybråten «høvlet ned» folk, ikke ga andre rom, inntok en martyrrolle når han ble kritisert, og lot sitt «voldsomme temperament» gå ut over partikolleger i manges påhør. Samme høst trakk Høybråten seg.

Uskikken med å la anonyme kilder karakterisere andre finnes overalt i journalistikken, men den er mest utbredt i de politiske reportasjene og kommentarene. Politiske journalister vasser omkring i matfatet og trenger ikke anstrenge seg særlig for å fylle dagens produksjonskvote. Som regel er det noen som gjerne vil ha plassert noe i pressen, ofte uten å risikere noe selv.

Mye av den politiske journalistikken er sammenhengende brudd på Vær Varsom-plakaten, hvor det står at «kilden for informasjon skal som hovedregel identifiseres, med mindre det kommer i konflikt med kildevernet eller hensyn til tredjeperson».

Mandag 17. august hadde bølgene ennå ikke lagt seg etter at finansminister Siv Jensen hadde oppfordret kommunene til å boikotte Stortingets vedtak om Syria-flyktninger. I Aftenposten, som har anonym kildebruk som standardverktøy, støttet «en Høyre-kilde» Siv Jensens rett til å «si hva partiet mener i valgkampen», mens «andre i Høyre» reagerte «langt sterkere og med hoderisting». Men uansett hvor hardt de ristet på hodene, klarte de ikke å løsne tilstrekkelig med mot til å framføre kritikken åpent.

Denne gang spilte det ikke så stor rolle, «Høyre-kildene» hadde ikke mer å bidra med enn en hvilken som helst Facebook-debattant. Men fordi bruken av anonyme karakteristikker er så utbredt og akseptert i Stortingets presselosje – i vedvarende og åpen strid med reglene for god presseskikk – vet alle politikere som planlegger et bakholdsangrep, at de vil få god hjelp av journalistene til å løfte kniven.

En undersøkelse som Syddansk Universitet gjorde i 2003, viste at bruken av anonyme kilder i dansk presse hadde økt med 60 prosent i løpet av 10 år. Det finnes ikke noen tilsvarende norsk undersøkelse, men det er bare å telle alle de navnløse i valgreportasjene de neste ukene for å få bekreftet den danske forskeren, Charlotte Wiens konklusjon: «Den største veksten i bruken av anonyme kilder er der hvor anonymiteten utelukkende brukes på grunn av journalisters slapphet.»