Mediekommentar av Sven Egil Omdal

Rådet ruster seg til et spesielt møte 23. april. I saksbunken ligger over 3000 klager på at Fredrik Skavlan ødela fredagskosen ved å stille kritiske spørsmål til lederen for et parti med fascistiske og nazistiske røtter. Presset fra seerne har antakelig ikke vært hardere siden 2010, da nesten 25 000 sluttet seg til en Facebook-aksjon for å få Makka Pakka og de andre innbyggerne i Drømmehagen tilbake til vanlig sendetid. Kringkastingsrådet sluttet seg til protestene den gang – til liten nytte. NRK Super sto imot presset, og lot Fantorangen beholde den attraktive plassen like før dagens siste bleieskift og puss av bittesmå tenner.

I august i fjor behandlet rådet mer enn 600 klager mot Sidsel Wolds reportasjer fra den siste Gazakrigen. VG oppsummerte diskusjonen slik: «Klagebehandlingen liknet etter hvert mer på en hyllest til Wold og resten av NRKs dekning.» Det er slett ikke sikkert at det hjelper å skrive et sint brev til Kringkastingsrådet, og det bør vi være glade for. Noe annet ville gjort rådet til et enda større problem enn det allerede er.

Norge er antakelig det eneste landet i verden som ikke har noe offentlig oppnevnt organ som regulerer innholdet i mediene. Internasjonalt omtales vår konsekvente selvdømmeordning som «den norske modellen». Kringkastingsrådet forstyrrer denne modellen fordi det gjennom år har utviklet seg til å bli et politisk sammensatt klageorgan, mens det ifølge kringkastingsloven bare skal uttale seg i saker der kringkastingssjefen ber om råd, eller i saker som rådet selv tar opp. Uansett er det hovedlinjene i programvirksomheten rådet skal diskutere, ikke intervjuformen i et enkelt, innkjøpt program, eller sendetiden for britiske tøydokker.

Da TV 2 fikk konsesjon til å drive den første norske nasjonale, kommersielle TV-kanalen, ble de pålagt å opprette et liknende programråd. Jeg satt der fra starten av, og var hjertens enig da rådet ble lagt ned. Jeg satt også i Klagenemnda for kringkasting, og var like fornøyd da kulturminister Åse Kleveland i 1999 la ned også det klageorganet, under forutsetning av at alle kringkastere sluttet seg til Pressens Faglige Utvalg og respekterer kjennelsene derfra.

Føler kringkastingssjefer eller andre redaktører at de trenger råd utover dette, bør de selv oppnevne sine rådgivere, organisere virksomheten og bestemme hvilken tyngde rådene skal ha.

Per Edgar Kokkvold leder det nåværende Kringkastingsrådet. Han er tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund, og få vet mer enn ham om hvordan man driver etikkrøkt i mediene. Han er også en mann som kjenner igjen et viktig prinsipp når han ser det. Selv om hans uttalte ambisjon er å vitalisere Kringkastingsrådet, bør han vurdere om han ikke heller bør forsøke å ta livet av det. Når det har bredt seg en oppfatning hos publikum om at misnøye med et eller annet i NRKs programmer kan utløse en politisk debatt i et offentlig oppnevnt organ som kringkastingssjefen må lytte til, er det på tide å be om aktiv dødshjelp.

NRK er også en del av PFU-systemet. De som har klaget Skavlan-programmet inn dit, får klagene behandlet av et kyndig sekretariat hvor forberedelsene følger det kontradiktoriske prinsipp, der både klager og anklaget blir hørt, før det skrives et forslag til vedtak. Saken drøftes så av et utvalg som ikke er oppnevnt av dem journalistikken først og fremst skal overvåke. Kommer utvalget fram til at NRK har brutt god presseskikk, kan ikke kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen ignorere vedtaket, slik han kan med alt Kringkastingsrådet måtte mene.

Kringkastingsrådet er en politisk drømmehage. Det er på høy tid at noen sier klart fra om at det er leggetid.