Journalisten som ikke ville ha et jeg

Mediekommentar av Sven Egil Omdal

Hvem er dette «jeg» som slår fast at den norske legen som i flere uker hadde arbeidet nær sagt døgnet rundt med å redde liv, i mange tilfeller uten å lykkes, er en dobbeltmoralist?

Det mest nærliggende er selvfølgelig å anta at det er Martin Krasnik selv, siden det er han som snakker. Men i et innlegg i Aftenposten der han forsvarer intervjuets krasse form, skriver Krasnik: «La meg for ordens skyld presisere at mine egne holdninger ikke har noen innflytelse på de spørsmål jeg stilte Gilbert.»

Så var det altså ikke Krasnik likevel. Han er ikke det «jeg» som hevder at Gilbert har doble moralske standarder.

Når han tidligere i intervjuet påstår at Gilbert «er blitt utnyttet av en terrororganisasjon», er heller ikke denne anklagen tuftet på holdninger intervjueren selv har. «Det er ikke opp til meg å ta stilling til hva som er rett eller galt», skriver han. Men det er jo ikke selvinnlysende at Gilbert er en nyttig idiot for Hamas, en slik anklage forutsetter et bestemt perspektiv på konflikten mellom Israel og palestinerne. Det ligger altså en holdning bak ordene Krasnik bruker, og disse holdningene blir langt tydeligere av at han påstår, og ikke spør. Den som spør, undrer. Den som påstår, vet. Et spørsmål fordrer et svar, en anklage utløser et forsvar.

Martin Krasnik har ry for å være en spesielt kritisk journalist. Flere danske aviser har, etter intervjuet med Gilbert, skrevet ledere om hans metode – som ifølge ham selv består i at han alltid inntar den motsatte posisjon av den han utfordrer. Havner det en lege som kjemper mot Ebola-smitten i studio, vil altså Krasnik tale epidemiens sak. Selv den største tåpe forstår at en slik metode ikke kan brukes uten sterke forbehold. Mot slutten av innlegget i Aftenposten innrømmer jo også Krasnik at det forholder seg slik. Han skriver: «Når jeg går hardt ut mot Mads Gilbert i Deadline, er det nettopp fordi jeg mener at unyanserte påstander og holdninger overfor den ene part i saken bidrar til en fastlåst konflikt.» Den ene part kan i dette tilfellet ikke være noen andre enn Israel.

Krasnik konfronterer Gilbert som han gjør, fordi han selv mener noe om Gilberts politiske holdninger; han mener at de er unyanserte. Det er ikke noe galt i det, problemet oppstår når Krasnik benekter at det er slik, og i stedet hevder at han er en slags robot som konfronterer i et holdningsløst rom.

NRKs Sidsel Wold og TV 2s Fredrik Græsvik har større innsikt i journalistikkens funksjon. De erkjenner at det ikke er mulig å suspendere egne holdninger når de skal velge ord, kilder eller bilder fra en krig. Bak alt de gjør, fra å bestemme kameravinkel til å velge hvilke begreper de skal bruke, er det et tenkende og følende «jeg». Profesjonaliteten viser seg i viljen til å gi alle sider i en konflikt fair behandling, ikke i å late som om partene er jevnbyrdige hvis de ikke er det.

Denne gang valgte de begge å gå tett på de mange drepte barna. For dette valget ble de utsatt for en propagandastorm. Aksjonister krevde at Sidsel Wold ble fjernet, Fredrik Græsvik opplevde signaler fra sin egen ledelse som at han faktisk ble fjernet. Begge sto oppreist gjennom stormen og holdt fast på det åpenbare: Det finnes ingen uengasjert måte å dekke en slik krig på. Journalistene er nødt til å sortere ut hvilke fakta de skal formidle, de må velge blant mange sannheter. Det valget gjorde også Krasnik da han forsøkte å diskreditere Mads Gilbert.