I 2008 gikk Internett forbi papiravisene som kilde for daglig mediebruk i Norge. Dagspressen har gått fra å være markedsleder til å bli det tredje største mediet i Norge. Så langt har ingen norske papiraviser blitt lagt ned på grunn av Internett alene, og antall papiraviser har holdt seg stabilt. Men leserne flytter seg i stor fart fra papir til nett, mobil og lesebrett.

Når leserne flytter seg fra papir til digitale plattformer, endres de økonomiske betingelsene. Pengestrømmen beveger seg på andre måter digitalt enn de gjør på papir. Ifølge konsernsjef Didrik Munch i Schibsted tydet prognosene for 2012 på at Aftenposten ville få en nedgang på 10 prosent i annonseinntektene sammenlignet med 2011. Bare i andre kvartal i 2012 tapte norsk dagspresse 150 millioner i annonseinntekter, sammenlignet med samme periode i fjor. Derimot hadde søkemotoren Google alene 1 milliard kroner i annonseinntekter i Norge i 2011. Det viser at selv om nyhetene er lokale, er annonsemarkedet blitt globalt.

Sjefredaktør i Aftenposten, Hilde Haugsjerd, illustrerer avisenes problemer slik:

Når annonseinntektene er 100 kroner pr. leser, er den 11 kroner pr. leser av nettavisen og bare drøyt 2 kroner for hver mobilleser. En papirleser gir altså like mye inntekt som ni nettlesere, eller rundt 40 mobillesere.

For avisene handler det derfor om å finne modeller som overfører brukerbetaling for papiraviser til brukerbetaling for det samme produktet på digitale plattformer. Noen aviser har også innledet et redaksjonelt samarbeid.

Den økonomiske utviklingen fører til at avisene øker den digitale produksjonen, samtidig som de skjærer ned på kostnadene. Det blir færre journalister, og inntektsmodellene på nett stimulerer ikke til kvalitetsjournalistikk.

Professor Johannes Roppen ved Høgskulen i Volda mener at færre journalister vil føre til mindre bredde i nyhetsdekningen, flere brudd på Vær Varsom-plakaten og at en i mindre grad vil prioritere ressurskrevende undersøkende journalistikk. Medieprofessor Martin Engebretsen ved Universitetet i Agder er redd for at kuttene vil gå ut over lokaljournalistikken: Å lage god journalistikk krever mye folk. Jeg tror dette kan føre til at det blir mer innkjøpte ting og saker som er lettere å få tak i, sier Engebretsen til NRK.

Medieprofessor Martin Eide ved Universitetet i Bergen er enda klarere i sitt budskap i en kronikk i Bergens Tidende. God journalistikk er et offentlig gode. Kvalitetsjournalistikk kan ikke drives uten omkostninger. Det koster penger. Og det koster mer. Det koster ubehag. For i en oppegående offentlighet og i en kritisk kultur, er det noe som står på spill, sier han.

Journalist Andreas Wiese påpeker i en kommentar i Dagbladet at kvalitetsjournalistikk også kan eksistere på nett, ikke bare i papiraviser. Utfordringen er hvordan man får virkelig brede grupper lesere til å oppsøke, finne og bruke den, skriver han.

Mange aviser tar seg nå betalt for innhold på nett. Men vil leserne virkelig betale for kvalitetsjournalistikk på nettet? Eller kan det tenkes at vi får en arbeidsdeling mellom nettaviser og papiraviser, der papiravisene blir mediet for kvalitetsjournalistikk?

Flesteparten av oss vil trolig velge fragmentert informasjon på nettet, et medium hvor det er lett å bli distrahert av andre tilbud. Slik kan medienes samfunnsoppdrag på lang sikt svekkes, og informasjonskløftene i samfunnet vokse.