De fleste i Norge bruker Internett, og er tilkoblet et bredbånd. Det betyr at svært mange av oss har tilgang til den enorme mengden informasjon som finnes på nettet, og til selv å ytre seg i denne globale kanalen. SINTEF-forsker Petter Brandtzæg hevder at det å kunne betjene PC og Internett snart er like viktig som å kunne lese. Derfor er digital kompetanse nedfelt som en grunnleggende ferdighet i norske læreplaner.

De nye mediene gir adgang til store mengder informasjon og gjør det enkelt å delta i samfunnsdebatten. Men ikke alle benytter seg av denne muligheten. Vi bruker mediene forskjellig, dermed oppstår det informasjonskløfter og digitale skiller mellom generasjoner, verdensdeler og mennesker med ulik kulturell kapital.

Tidligere ble begrepet digitale skiller brukt for å peke på forskjellene mellom dem som hadde tilgang på datautstyr og nettforbindelse, og dem som ikke hadde det. Både utstyr og oppkobling kostet en god del penger og krevde et minimum av teknisk innsikt. Dessuten var det først og fremst større byer som hadde rask nettforbindelse. Det var altså en skeivfordeling der folk med god inntekt og utdanning hadde de store fordelene, særlig de som bodde i byene.

I dag er både datamaskiner og nettforbindelse billigere og enklere å betjene, og stort sett alle bebodde områder her i landet har brukbare oppkoblingsforhold. De som ikke har ordnet seg med utstyr hjemme, kan komme på nett på biblioteket eller på en nettkafé. I velferdsstaten Norge sørges det dessuten for at alle som går på skole, får tilgang til og opplæring i digital mediebruk.

Skillet mellom hvem som har tilgang til nettet og ikke, er altså nesten visket ut. Likevel er ikke betegnelsen digitale skiller lagt bort. Det viser seg nemlig at det oppstår systematiske forskjeller på hvordan folk klarer å dra nytte av tilgangen til Internett. Noen henter ut mengder med ny kunnskap, andre lar seg oftere spore av med underholdning. Noen kaster seg ut i blogging og lager egne nettsider, andre mangler kunnskap om hvordan dette gjøres – eller lyst til å gjøre det.

Norge er et av verdens rikeste land, og utjevning av sosiale forskjeller er viktig for oss. Derfor har vi klart å redusere det tradisjonelle digitale skillet som handler om tilgang til datamaskiner og Internett. Men i store deler av verden er dette skillet fremdeles et problem. Det er mange fattige mennesker i verden, og få av dem er på nett. Det er også mange som lever under totalitære regimer. De rammes av sensur og opplever at de blir nektet adgang til store deler av nettet.

Både samfunnsutvikling og økonomisk utvikling er knyttet til det å være på nett. Her ligger muligheter for utdanning og læring, informasjon og nyheter om hva som foregår i verden. Og her ligger muligheten for å opprette kontakter og nettverk, og drive næringsutvikling og politisk arbeid. En FN-rapport slår fast at tilgang til Internett bør være en menneskerettighet. Dette er med andre ord et globalt fordelingsproblem.

GDL- gratis lesebøker på hundre språk