Hopp til innhold
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Vi morer oss til døde

I boka Vi morer oss til døde hevder medieforskeren Neil Postman at fjernsynsmediet tar regien og gjør den offentlige samtalen om til underholdning. Hvor aktuell er mediekritikken hans i dag?

En svart TV står på en svart benk. På TV-en er det bilde av en kniv, og på benken og nederst på skjermen er det blodsøl. I blodet ligger to øyeepler. Foto.

Mediekritikk og samfunnskritikk

I 1985 kom det ut en bok i USA som skulle vise seg å bli en av de viktigste mediekritiske bøkene som er skrevet. Tittelen var Amusing Ourselves to Death[1], på norsk Vi morer oss til døde. Medieforskeren Neil Postman ved New York University vakte stor oppsikt med sin skarpe kritikk av fjernsynets makt og påvirkning.

Etter manges mening har Postman fått rett i det han den gang forutså: «Vi morer oss til døde.» Det Postman den gang beskrev som en amerikansk medievirkelighet, er for lengst også blitt norsk virkelighet. Også i vår TV-virkelighet gjøres mye om til underholdning.

Postmans bok er både medie- og samfunnskritikk, og den er et godt grunnlag for et kritisk blikk på vårt eget samfunn og vår egen hverdag. Hvordan påvirker og former fjernsynet vår virkelighet? Er TV bare den nøytrale formidleren vi gjerne vil at det skal være, eller er TV blitt en egen ideologi?

Fjernsynet tar regien

Når politikere mer eller mindre frivillig lar seg bruke i underholdningsprogrammer, er det helt i tråd med det Postman forutså i sin analyse. Et eksempel er når senterpartileder Trygve Slagsvold Vedum stiller opp som fugleskremsel i NRKs underholdningsprogram Maskorama (2020).

Politikere stiller også opp i diskusjonsprogrammer der de blir tildelt roller av en spilleleder, og «kampen» mellom motstanderne foregår i en arena der også publikum får kommentere innsatsen.

To menn med følelsesladde ansiktsuttrykk debatterer på TV med CNN-logoer i bakgrunnen. Foto.

Donald Trump (t.h.) i debatt med Marco Rubio. Før Trump ble valgt til president i USA i 2016, var han i flere år produsent og programleder for en populær amerikansk realityserie. Som politiker er han også kjent for å gjøre politiske debatter om til TV-underholdning, en strategi som appellerer til en del velgergrupper.



Nyhetssendinger blir lagt opp etter klare dramaturgiske regler, og reklamebransjen bruker i stadig større grad humor og underholdning i budskapene sine. Også andre deler av det som tidligere ble formidlet journalistisk, blir regissert og dramatisert, for eksempel reise- og matprogrammer på TV. De dramatiske elementene kalles gjerne «reality», og deltakere og publikum blir en del av underholdningen, som blir lagd som serier.

Det engelske begrepet brukes om undervisnings- og opplysningsinnhold som presenteres i et underholdningsformat, slik som i dette innslaget fra NRK-programserien Newton:

Fjernsynets rolle og krav til underholdning er også tydelig i forbindelse med aksjoner og prisutdelinger. Fredsprisutdelingen er alltid knyttet til en storslått konsert som sendes direkte på TV, og innsamlingsaksjoner er utenkelige uten fjernsynets underholdningsbidrag.

De store distributørene samler de mest populære underholdnings- og nyhetskanalene i pakker og tilbyr dem via kabel eller satellitt sammen med mange sportskanaler, som på sin egen måte blander underholdning og nyheter.

Mediet former den offentlige samtalen

I Postmans amerikanske analyse er det først og fremst underholdningsindustrien som er den styrende, med TV-kanaler som gjør alt om til underholdning. Det er ikke underholdningen i seg selv som er problemet, sier Postman, men at alt stoff – ikke minst den offentlige diskusjonen – framstilles som underholdning. Nyheter, politikk, religion, reklame – alt blir påvirket og styrt av krav til å skulle underholde.

Digitalisering, internett og mediekonvergens har de siste tjue årene endret mediebruken vår. Er da de spørsmålene som Postman stilte på 1980-tallet, like aktuelle i dag? Svaret er både ja og nei. De tradisjonelle TV-kanalene har fått sterk konkurranse av nett-TV og YouTube, og sosiale medier fyller mye av hverdagen vår. Men fremdeles er underholdningsaspektet dominerende i det meste av det innholdet vi konsumerer.

Offentlig meningsutveksling er viktig i alle demokratiske samfunn. Postman var i sin tid opptatt av og bekymret for hvordan TV-mediet formet . I dag ser vi at sosiale medier utfordrer den offentlige samtalen på andre måter enn TV-mediet, gjennom polarisering, ryktespredning og trakassering. Det kan tyde på at Postman har rett i at mediets egen iboende kraft er en maktfaktor som påvirker og styrer den offentlige samtalen også i vår tid.

Sylvi Listhaugs Facebook-konto med bilde av maskerte fremmedkrigere og teksten «AP mener at terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet». Faksimile.

Sosiale medier polariserer den offentlige samtalen. I 2018 måtte FrP-politiker Sylvi Listhaug beklage retorikken i denne Facebook-posten fra Stortingets talerstol. Hun slettet senere bildet etter påtrykk fra bildebyrået AP, som ikke tillater at bildene deres brukes i politiske kampanjer.

Til fordypning

I dette intervjuet fra 1985 forteller Neil Postman selv om boka: Amusing Ourselves to Death

  1. 1«Amusing Ourselves to Death ». Postman, N. Viking Penguin. 1985.
Sist oppdatert 12.02.2018
Skrevet av Trygve Skanding og Ragna Marie Tørdal
Rettighetshaver: Senter for nye medier, Høgskolen i Bergen

Læringsressurser

Mediebruk og mediepåvirkning

Hva er kjernestoff og tilleggsstoff?

Læringssti

Fagstoff

Oppgaver og aktiviteter

Vurderingsressurs