Ytringsfrihet og pressefrihet er fastsatt i FNs konvensjon om menneskerettigheter. I Iran blir journalister fengslet og torturert, selv om landet prinsipielt har pressefrihet.
Om pressesensur i Iran
Pressefrihet og menneskerettigheter
FN deler menneskerettighetene inn i to hovedgrupper:
- Økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter handler om retten til å få dekket grunnleggende behov.
- Politiske og sivile rettigheter handler om rettssikkerhet, likebehandling og .
De aller fleste land i verden, også Iran, har sluttet seg til menneskerettighetskonvensjonene. I står det blant annet følgende:
Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.
Ytringsfrihet anses altså som en sentral rettighet som alle mennesker har, uansett styreform.
Medienes rolle i et teokrati
Ifølge World Press Freedom Index () er Iran blant de landene i verden som skårer lavest på , bare slått av Eritrea, Nord-Korea og Turkmenistan. Rangeringen er basert på kriterier som , vold mot journalister, undertrykkende lovverk og statlige mediemonopol.
Styreformen i Iran er en blanding av og . Et annet ord for teokrati er prestestyre. Selv om de politiske lederne blir valgt av folket for fire år av gangen, er det den åndelige lederen som er landets øverste leder. Han kontrollerer både politi- og militærvesenet, rettsapparatet og massemediene. Den religiøse loven, sharia, er overordnet landets lover.
Grunnloven av 1979 garanterer i prinsippet pressefrihet. Men aviser må ha offentlig lisens, og journalister og redaktører som publiserer artikler som krenker religionen, ledende religiøse ledere og den offentlige moral, eller som fornærmer navngitte personer, kan bli straffet (Lyngve, 2021).
Ingen land i verden fengsler flere journalister enn Iran. Mange av dem som blir fengslet, blir utsatt for tortur. I praksis er det derfor ingen pressefrihet.
Men når myndighetene fjerner de profesjonelle journalistene, hender det at folket selv inntar rollen som "borgerjournalister". Ved hjelp av mobiltelefoner og sørger de for at verden likevel får innsikt i det som skjer i landet. Det samme gjør mange av de iranske journalistene som lever i eksil i utlandet.
Reportere i eksil
Sheida Jahanbin og Madyar Samienejad er to aktive iranske journalister som har valgt å sette søkelys på maktovergrep og brudd på menneskerettigheter i hjemlandet sitt. Organisasjonen Reportere uten grenser har omtalt bloggen til Madyar som verdens beste nyhetsblogg.
Sheida Jahanbin har laget radiodokumentar for NRK om hvordan det er å komme som politisk flyktning til Norge.
Madyar ble fengslet og torturert for arbeidet sitt som journalist av iranske myndigheter. Sammen med Sheida valgte han derfor i 2010 å rømme fra landet og søke politisk asyl i Norge. Herfra fortsetter de to unge journalistene å om brudd på menneskerettigheter og situasjonen for politiske fanger i Iran. Drømmen er å kunne vende tilbake til et fritt og demokratisk Iran en gang i framtida.
Hør et utdrag av NRK-radiodokumentaren til Sheida Jahanbin fra 2011 nedenfor.
Min bit av himmelen
Tekstversjon
Hva heter du for noe?
Sheida
Hva er fødselsdatoen din?
Twenty zero seven eighty-four.
Når kom dere til Norge, da?
For fire måneder siden.
Ja, dere kom i oktober–november. Hva slags oppholdstillatelse har dere, da? Har dere søkt om flyktningstatus?
I don't understand.
Are you refugees?
Ja.
Hvor lenge gikk dere på universitetet i Iran?
Jeg gå fire, nei, tre år fordi he gå på prison. Arrest Iran.
Ja ja.
During the university and couldn't finish the university.
Ja, men dere må altså ha norskprøve 1, norskprøve 2, norskprøve 3, og så er det norskprøve 4 man må ha for å studere i Norge hvis man ikke tar videregående skole. Og det er et veldig, veldig høyt nivå. Det er langt dit. Jeg må skrive disse planene inn i systemet.
…
Velkommen til Oslo Lufthavn. Skal du fly videre innenlands, må du selv ta din bagasje ut av tollområdet for å sjekke inn videre. Ved kjøp av taxfreevarer, må disse forsegles.
Madjar and I arrived on Wednesday 20th October 2010. Almost six years had passed since we met the first time.
Nesten fire år hadde gått siden Madjar slapp ut av fengsel med en ny tristhet i blikket. Nesten to år hadde gått siden vi forlot Iran og krysset fjellet til Tyrkia uten engang å ta farvel.
My unused wedding dress hanging in my room in Teheran, invitations sent to a party that wasn't to be.
Nesten to år i Tyrkia mens vi søkte asyl. Tyrkia var ikke et trygt sted for oss.
People disappear. People live in fear and protected.
Jeg hadde hørt historier om folk som ble dratt ut av fly i siste minutt og deportert til Iran. Jeg følte meg ikke trygg før flyet hadde lettet fra Tyrkia.
...
We arrived in Oslo with a suitcase and a backpack each. In Oslo the weather was cold and windy.
Selv om dagen fremdeles var ung, var det mørkt da vi kom fram.
Dørene lukkes.
Leiligheten vår ligger i åttende etasje i en stor boligblokk. Det bor mange gamle mennesker i denne bygningen og noen få unge utlendinger.
We are beginning a new life here, Madjar and I.
...
October 31st. The internet is still not working. We will be starting school in three weeks.
Camilla, rådgiveren vår fra kommunen, har funnet et intensivt norskkurs til oss. Hun sier det kommer til å bli vanskelig. I dag tidlig spurte Madjar om vi skulle ta en busstur. Jeg ble overrasket og glad. Han vil vanligvis bli hjemme.
We took bus 361. We got off the bus after three stops. Took another bus and another bus. We continued like that all day, without knowing where we were going.
Vi fant et område med flere asiatiske butikker. Jeg kjøpte koriander. Vi så plakater om en halloweenfest og lengtet etter å bli med.
The sun was shining, and the sky was blue.
...
Now take a deep breath in and hold your breath. And breathe again. Now take a deep breath in and hold your breath. And breathe again. That's it.
Ok. Can you please tell me why I should have these tests in Norway?
I will take two pictures of you. One from the front and from the side. And there is the screening for tuberculosis. Every immigrant who comes to Norway has to do that. This is a screening project, and everyone has to take that.
The weather. When I talk to my mother, we talk about the weather. She follows the weather in Oslo.
Hun vil gjerne vite hvordan været er på vestlig. Vestlig er i Oslo, sier jeg. Det var akkurat –22 grader her. Det har jeg aldri opplevd før. Det er ikke bare moren min som ringer. Madjar og jeg har en blogg som rapporterer om brudd på menneskerettigheter i Iran. Det er denne aktiviteten som er grunnen til at vi måtte rømme Iran. Vi skriver om folk som sitter fengslet. Noen ganger ringer det til og med folk fra fengsel. Vi skriver ned det de forteller, og legger det ut på internett – dikt, artikler, rapporter fra helvete.
...
Denne stemmen tilhører et ungt menneske som meg. Det er en telefon fra Evin-fengselet, et av de grusomste fengslene på jorden. Denne personen ble arrestert under en fredelig demonstrasjon og dømt til seks års fengsel. Denne personen leser et dikt. Diktets ord er:
Når din del
av himmelen ikke bare er et lite vindu i taket,
hvordan kan jeg da forklare mine følelser for deg?
Livet i fengsel er som fjellklatring. Det er bare dine tanker som hjelper deg å overleve.
Når vakthavende betjent banker på, kan du glemme alle menneskerettigheter.
Han deler bare ut smerte og vil du skal si noe mot deg selv.
Les mer
Artikkel, Journalen: Ingen fengsler flere journalister enn Iran
Artikkel, Nettavisen: Rømte fra slag, spark og elektrosjokk
(om Sheida Jahanbin og Madyar Samienejad)
Kilder
Lyngve, E. (2021, 13 april). Medier i Iran. I Store norske leksikon. Hentet 5. januar 2022 fra https://snl.no/medier_i_Iran
