I autoritære regimer er mediene talerør for statsmakten. Russland og Hvite-Russland har formelt sett pressefrihet. Men journalister har vanskelige arbeidsforhold, og noen frykter represalier dersom de kritiserer myndighetene.
Siri Lill Mannes arbeidet som journalist og nyhetsanker i TV 2 fra 1992 til 2010. Hun snakker flytende russisk, og hun har også studert historie og statsvitenskap. I år 2000 ble Mannes tildelt Kringkastingsprisen for fremragende journalistikk.
Frihet til å kritisere statsmakten
Medier har stor innflytelse på folkeopinionen. Derfor er det viktig hvordan de framstiller virkeligheten.I demokratier omtales pressen som “den fjerde statsmakt”, og som “vaktbikkje” for de tre andre statsmaktene – den dømmende, den utøvende og den lovgivende makt. Det er forpliktende å spille en så viktig rolle i samfunnet. Det krever mye av både yrkesmoral og integritet hos journalister.
– Jo bedre et samfunn fungerer, dess verre kan det se ut på nyhetene, sier Siri Lill Mannes, tidligere nyhetsanker i TV 2.
– Der man har fri presse, ser vi ofte at medieoppslagene er preget av avsløringer og kritikk av egne myndigheter. Dette ser vi ikke i land der pressen er underlagt sensur.
Pressen som redskap for myndighetene
Under totalitære regimer har pressen svært liten frihet og brukes som et maktredskap i myndighetenes hender. Mannes peker på Hviterussland for å illustrere poenget sitt.
– Der er pressen et redskap for myndighetene. En typisk oppgave for journalister vil være å følge presidenten på reiser rundt i landet og rapportere om hvor fint alt fungerer under regimets gode ledelse. På denne måten blir nyhetsbildet preget av idyll og harmoni. Kritisk journalistikk tolereres ikke.
– Dette står i sterk kontrast til nyhetsbildet i levende demokratier, sier Mannes. – Her er kritikk av myndighetene en viktig oppgave for journalistene, og nyhetene er fulle av avsløringer, analyser av ordninger som ikke fungerer, og reportasjer om mennesker med makt som tar tvilsomme avgjørelser.
– Når hviterussiske medier gjengir nyheter fra den vestlige verden, brukes nettopp avsløringer og kritiske nyhetsoppslag for å vise hvor dårlig det politiske systemet fungerer her. Slik snur de bildet på hodet og gjør det til propaganda for eget styre.
Frihetsforkjempere eller terrorister?
Siri Lill Mannes behersker russisk og har vært særlig opptatt av hvordan myndighetene I Russland håndterer mediedekningen av konflikten i Tsjetsjenia. I denne regionen har sterke krefter kjempet for uavhengighet fra Russland. Selv kaller de seg frihetsforkjempere, mens russiske medier omtaler dem som terrorister.
– I vår del av verden har vi hørt lite om konflikten i Tsjetsjenia, sier Mannes. – Det har vært to kriger der, og fremdeles er situasjonen spent. Arbeidsforholdene for uavhengige journalister ble etterhvert helt håpløse. Vil du inn i området som reporter, får du tilbud om beskyttelse fra russiske militære, men da får du bare se det de finner for godt å vise deg. Reiser du på egen hånd, risikerer du med ganske stor sannsynlighet å bli fengslet eller til og med drept.
Menneskerettighetsforkjemper Anna Politkovskaja i samtale med en tsjetsjensk kvinne som har en sønn i fengsel.
Anna Politkovskaja brøt tausheten
Russiske myndigheter holder pressen i et jerngrep. Likevel finnes det aviser som kjører en regimekritisk linje. Den mest kjente er Novaja Gazeta, som var arbeidsplassen til journalisten Anna Politkovskaja. Hun er kjent over hele verden for sine kritiske artikler om forholdene i Tsjetsjenia. Hun avslørte stygge brudd på menneskerettighetene ved å dokumentere konkrete saker. Og i 2006 ble hun funnet skutt og drept i heisen i bygningen der hun bodde. Drap og mystiske dødsfall har skjedd så mange ganger med journalister i Novaja Gazeta at det av mange blir sett på som det rene selvmord å jobbe der.
Se TV 2-dokumentaren om Anna Politkovskaja: Makten og frykten