Humanisme og filosofi – eldre tid

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Science Photo Library, NTB scanpix

Ordet humanisme ble først lansert i 1808, som et program for klassisk danning. Men ordet har eldre røtter: antikkens humanitas om det spesifikt menneskelige, renessansens umanista om en lærer i antikke og «menneskelige» studier. Hele tida handler det om å utforske hva mennesket er, og dermed hva som gir det verdi.

«Mennesket er alle tings målestokk», sa grekeren Protagoras (ca. 485–410 f.Kr.). Han tilhørte sofistene, en gruppe visdomslærere som ofte omtales som de første humanister. De hevdet at hvert individ skulle bestemme hva som var rett og galt, ikke bare overta gitte sannheter. De ble kritisert av Sokrates (ca. 470–399 f.Kr.), som mente dette førte ut i en farlig relativisme: Det fantes gitte, objektive normer som lå over hva som passet den enkelte, og i dialog med mennesker han møtte, fikk Sokrates dem til å reflektere over dette.

Sokrates’ elev Platon (427–347 f.Kr.) formet en lære om at alt – både tanker, ting og levende vesener – er gitt på forhånd som mønster eller forbilder i en idéverden, som er den egentlige virkeligheten. Her finnes også et bilde av mennesket, som definerer hva som er dets natur, dets kvalitet eller essens. Denne tenkemåten kalles derfor essensialisme.

Åpne bilde i et nytt vindu

Offentlig eie

Bilde: Rafael

Når mennesket får en bestemt essens, kan man tenke seg dette som et ideal å måle mennesker opp mot. Er man først opptatt av idealbilder, kan det også bli naturlig å kvalitetsgradere. I antikkens Hellas ble mennesket forstått som det greske, det frie, det vakre og sterke – mens de barbariske «andre» ble utdefinert som umenneskelige. Grekerne skapte demokratiet, men kvinner, slaver og fremmede ble ekskludert fra politikken.

Men tanken om en universell menneskenatur kunne også underbygge et universelt menneskeverd. De stoiske filosofene hevdet at alle har del i den samme fornuft, som romeren Cicero (106–43 f.Kr) kalte humanitas: Man skulle respektere alle medmennesker, ikke bare de ypperste. Og barbari var noe man skulle bekjempe i seg selv, gjennom å forme sin personlighet – eller danning, som på gresk ble kalt paideia.

En annen retning som utfordret menneske-graderingen i antikken, var kristendommen. Jesus brøt ned skiller mellom de som var religiøst «innenfor» og «utenfor», som barn, kvinner, syke, fremmede og forbrytere. Han demonstrerte at også den utpinte kroppen var menneskets bilde og delte skjebne med de utstøtte. Paulus (ca. 5–7 f.Kr.–76 e.Kr.) skrev at nå gjaldt ikke lenger forskjeller mellom mann og kvinne, jøde og greker, fri og slave.

I den italienske renessansen oppstod en ny interesse for antikken, og de som fordypet seg i klassiske studier, ble kalt umanista. En humanist var en lærer i språk og litteratur, altså «menneskelige studier». Renessansen betyr gjenfødelse. Man ville tilbake til antikken – både den hedenske og kristne, som man mente hang harmonisk sammen og var en kilde til danning.

Renessansehumanistene tenker ikke at mennesket tar Guds plass i sentrum (det skjer med opplysningsfilosofene på 1700-tallet), men at Gud plasserer mennesket i sentrum. Det kommer til uttrykk hos den unge Pico della Mirandola (1463–94). Hans tale Om menneskets verdighet presenterer et interessant menneskebilde, som peker framover. Denne talen blir ofte kalt humanismens manifest. Pico skriver at da Gud skapte Adam, satte han ham midt i verden og gav ham ikke en spesiell egenskap som dyrene, men lot ham selv få velge sin form: om han ville stige ned i det dyriske eller opp til det guddommelige. Mennesket har ingen gitt essens, men skaper den selv. Picos syn er altså ikke essensialistisk, men konstruktivistisk.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Carolus Bovillus

Opplysningsfilosofien på 1700-tallet legger grunnlaget for en moderne humanisme, da Immanuel Kant (1724–1804) oppfordrer mennesket til å tre ut av umyndigheten og ta i bruk sin fornuft. Troen på det myndige mennesket kommer til å prege neste hundreår.

1800-tallet er blitt kalt det lange århundret, som starter med den franske revolusjon (1789) og slutter med første verdenskrig (1914). Det er også humanismens store hundreår, da bildet av mennesket løftes fram både i en radikal og en konservativ variant. Med idéhistorikeren Jonas Hansson kan vi kalle idealene det felles menneskelige og det høyest menneskelige.

Idealet om det felles menneskelige framtrer i den amerikanske og franske revolusjon, med menneskerettighetserklæringen fra 1789 som et høydepunkt. Alle mennesker har en medfødt rett til frihet og selvbestemmelse. Dette demokratiske idealet kommer etter hvert til å prege Vest-Europa og USA.

Idealet om det høyest menneskelige framtrer i 1808, da pedagogen Friedrich Immanuel Niethammer lanserer ordet humanisme som navn på et klassisk danningsprogram: Elevene skal bli mennesker ved å lese antikke tekster, lære av grekernes og romernes eksempel. De skal ta form etter et mønsterbilde, og klassisk dannelse (på tysk: Bildung) kommer til å prege utdanningen både i Tyskland og andre europeiske land.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: The Granger Collection

Begge humanisme-variantene er optimistiske, med troen på at mennesket og verden går framover. Dette positive menneskebildet skal bli brutalt utfordret i det 20. århundret.