Sikhisme – opprinnelse og utbredelse

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Yvan Travert

Sikhenes tradisjon går tilbake til grunnleggeren Guru Nanak (1469–1539). Han ble født i Punjab i India, der muslimske stormoguler regjerte. Folk flest i området var på den tid hinduer. I janamsakhiene, legendariske fortellinger om Nanak, fortelles at han en dag gikk for å bade i elva og ble borte i tre dager. Da han dukket opp igjen, var det med dette budskapet: «Det finnes verken muslimer eller hinduer».

For Nanak var dette et sentralt budskap, nemlig at skiller mellom mennesker på basis av religion var tilfeldig og kunstig. I virkeligheten søkte alle den samme Gud. Og siden det bare er én Gud, er det også bare én menneskehet. Å skille mennesker i ‘hinduer’, ‘muslimer’ og andre kategorier er derfor meningsløst.

Kritisk til ytre ritualer

Nanak var kritisk til ytre ritualer, noe hinduprestene på hans tid var opptatt av. Som de andre dikterhelgenene (religiøse diktere som samlet disipler rundt seg) i Nord-India på begynnelsen av 1500-tallet, mente han at Gud ikke kunne nås via ytre ritualer, men var å finne i menneskets indre.

Nanak samlet disipler (sikher) rundt seg og var deres lærer (guru). Han diktet mange hymner som sikher kunne synge og meditere på og forkynte at mennesket kan nærme seg Gud gjennom meditasjon på Guds navn.

Åpne bilde i et nytt vindu

Offentlig eie

Bilde: Ukjent

Opptatt av likestilling

Nanaks budskap var ellers preget av vekten på likestilling, ikke bare mellom mennesker med ulik religiøs tilhørighet, men også mellom sosiale klasser og kaster og mellom kjønn. Mange sikh-fortellinger beretter om hvordan Nanak foretrakk samvær med dem som var sett på som lavkaster, idet han satte moralsk kvalitet over kastetilhørighet. Motstanden mot kastesystemet og kjønnsdiskriminering har overlevd som likestillingsprinsipp i sikhismens ideologi fram til i dag.

Guru Nanak ble etterfulgt av ni andre guruer. Hver ny sikh-guru ble utpekt av den forrige på basis av moralske og åndelige kvaliteter. Guruene virket i Nord-India fra begynnelsen av 1500 tallet og fram til 1708, da den siste guru, Gobind Singh, ble drept i kamp.

I løpet av de to hundre årene sikh-guruene virket, gjorde hendelser i samtiden at sikh-tradisjonen skiftet karakter på noen områder. Sikher møtte mye motstand og undertrykkelse både fra mogulregimet og fra en del av de lokale hindukongene i Nord-India, blant annet fordi flere av sikh-guruene var populære rådgivere for lokalbefolkningen og nøt stor respekt. Både den femte og den niende guru led martyrdøden.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: AMAN SHARMA

Åndelig og militært fellesskap

Dette førte til at den tiende guru, Gobind Singh, opprettet et militært fellesskap av hengivne sikher, khalsaen. Disse sverget troskap til Gobind Singh og sikhenes idealer og forpliktet seg til å bære bestemte symboler. Fra å være en åndelig bevegelse med vekt på søken etter Gud i sitt indre utviklet sikhismen på sett og vis ‘to ansikter’: det ene rettet mot det åndelige livet og det andre rettet mot fysisk forsvar av sikhene og sikh-tradisjonen.

Gobind Singh bestemte at det etter hans død ikke skulle utpekes noen ny guru. Den hellige skriftsamlingen, Adi Granth, som inneholder dikt og hymner skrevet av guruene og andre dikterhelgener, skulle være sikhenes siste guru og øverste autoritet under navnet Guru Granth Sahib. Boka er sikhers rettleder og øverste autoritet også i dag.

Fra sin spede begynnelse i Punjab spredte sikhismen seg over store områder i Nord-India, ikke minst under Ranjit Singhs sikh-imperium på begynnelsen av 1800-tallet. Britene økte imidlertid sin innflytelse, og i 1858 gjorde dronning Victoria India til britisk kronkoloni. På slutten av 1800-tallet og fram til India ble selvstendig i 1947 utvandret mange sikher til britiske kolonier, dels som sivil arbeidskraft for koloniherrene og dels som soldater i britenes hærstyrker. Mange ble sendt til de asiatiske koloniene. Endel sikh-soldater bosatte seg der etter at de var ferdig med sin soldat-tjeneste og fikk også hentet sin indiske familie til sitt nye bosted.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Mary Evans Picture, NTB scanpix

I 1890-årene sendte britene dessuten mange sikher til Øst-Afrika for å arbeide på britenes jernbaneprosjekt der. I dag finner vi mange etterkommere av disse, spesielt i Kenya, men også i Tanzania og Uganda. Også til den amerikanske vestkysten kom sikher allerede på slutten av 1800-tallet og bosatte seg spesielt i California og British Columbia (Vancouver). At sikher har dratt til England siden siste halvdel av 1800-tallet, har sammenheng med deres relasjon til kolonimakten. Ikke minst i vanskelige tider i India har mange sikher emigrert til England.

Misjonsvirksomhet

Sikher har ikke tradisjonelt vært opptatt av misjonsvirksomhet. Fokus har heller vært på å bevare sikhers identitet i nye omgivelser. At sikher i dag karakteriseres av en stor global spredning, skyldes først og fremst at sikher har utvandret fra India.

Samtidig er mange av dagens sikher i USA og Sør-Amerika konvertitter som har sluttet seg til den indiske sikhen Yogi Bhajan og hans 3HO-bevegelse, som driver utstrakt misjonsvirksomhet i Vesten.

Vi finner sikher på alle kontinenter: Asia, Oseania, Afrika, Nord-Amerika, Sør-Amerika og Europa. De fleste sikher utenfor India (diaspora-sikher) bor i engelskspråklige land som England (432.429), Canada (468,670) og USA (ca. 250.000).