Jødedom – retninger

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: Shutterstock

Jødedom finnes i ulike utgaver. Disse kan ta form som ulike retninger med adskilte institusjoner som ikke har noe særlig med hverandre å gjøre, men de kan også leve side om side i samme menighet. Slik er det gjerne i land med få jøder, som for eksempel i Norge. I Oslo definerer menigheten seg som ortodoks, men har medlemmer som er konservative og reformerte jøder. Skillet mellom disse tre formene av jødedom går tilbake til 1700- og 1800-tallet.

Ortodoks betyr rettroende og ble i jødisk forbindelse først brukt om de jødene som var negative til nye tanker som oppstod i opplysningstidens Europa på 1700-tallet. Ortodoks jødedom omfatter i dag flere former for jødedom. For alle gjelder det at Toraen er guddommelig og loven skal følges.

Ny-ortodokse jøder tillater en viss grad av tilpasning til det moderne samfunnet og integrering i ikke-jødiske kulturer. Eksempler på dette er språk, klesdrakt, utdanning og yrkesvalg. I den andre enden av skalaen innen jødisk ortodoksi finner vi de ultraortodokse. De blir også kalt haredi, eller «de som frykter Gud». Deres slagord er: «Alt som er nytt, er forbudt i Toraen.» Som en konsekvens av dette lever de ofte i egne gettoer, det vil si isolerte samfunn. Her har de sine egne skoler, aviser og domstoler.

I dagens Israel regner vi med at 12 prosent av den jødiske befolkningen tilhører denne gruppen. De snakker ofte jiddisch, et blandingsspråk av tysk og hebraisk. Klesdrakten deres er inspirert fra Tyskland og Polen på 1700-tallet. Mennene har to lange hårlokker bak ørene. Grunnen til det er dette påbudet i Toraen: «Dere skal ikke runde av håret på sidene og rake skjegget i kantene.» «Runde» tolker de ultraortodokse jødene som at de ikke kan trimme håret med barberkniv, pinsett eller lignende. Men det er tillatt å bruke saks.

Opplysningstidens tanker om frihet, likhet og brorskap fikk også betydning for jødedommen i Europa. I Tyskland dannet det seg en reformbevegelse på begynnelsen av 1800-tallet som bygget på disse idealene.

Reformerte jøder mener at de religiøse forpliktelsene er en personlig sak som hver enkelt kan følge på sin måte, men de mellommenneskelige pliktene må overholdes. Det å være en god jøde handler mer om å være rettferdig og vise medmenneskelighet enn å følge de religiøse reglene. Derfor er det stor forskjell på den religiøse praksisen blant reformerte jøder. Noen overholder spiseregler og reglene rundt sabbaten, mens andre gjør dette bare delvis eller ikke i det hele tatt.

I ortodoks jødedom er stillingen som rabbiner forbeholdt menn, og kvinner sitter adskilt fra menn i synagogen. I reformerte synagoger sitter familien sammen, og den første kvinnelige rabbiner ble ordinert i 1935. Reformjødedom er først og fremst stor i USA. Denne formen for jødedom har hatt noe tilbakegang den siste tiden. Noe av grunnen til dette er at de åpner for ekteskap med ikke-jøder. Barna vil dermed ofte ikke regne seg som jøder. I tillegg viser statistikken at reformjøder får færre barn enn ortodokse og konservative jøder.

Den konservative jødedommen er en bevegelse som oppstod i Tyskland på midten av 1800-tallet som en reaksjon på den reformerte jødedommen og er i dag spesielt stor i USA. De konservative anerkjenner at religionen må tilpasse seg det samfunnet de lever i, og de har et kritisk syn på egen historie og tradisjon. I likhet med de ortodokse mener de konservative at jøder har en forpliktelse til å følge loven gitt av Gud, men samtidig mener de at denne loven må tolkes inn i en moderne kontekst og ikke forstås bokstavelig.

De konservative mener at selv om de hellige skriftene har en guddommelig opprinnelse, har de blitt skrevet ned og redigert av mennesker. Derfor er det mulig å være mer kritisk til tekstene og se på dem som levende dokumenter som kan tolkes ulikt til ulike tider og i ulike sammenhenger.

En person regnes tradisjonelt som jøde hvis moren er jødisk. Det finnes jøder som er stolte av sin tilhørighet til jødedommen, men som avviser at Gud eksisterer. Det er altså ingen automatisk sammenheng mellom det å være troende jøde og det å føle tilhørighet til det jødiske fellesskapet. En jøde som ikke tror og ikke følger religiøs praksis, kalles gjerne for en sekulær jøde. Det å være jøde handler for mange om religion, mens for andre kan det handle mer om identitet knyttet til det å tilhøre et folk, landet Israel, det hebraiske språket eller jødiske tradisjoner.