Kristendom – myter og skrifter

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Anelina

Ordet bibel betyr «en samling av bøker». Den kristne Bibelen er blitt nedskrevet over en tusen år lang periode og er delt i to hoveddeler: Det gamle testamentet (GT) og Det nye testamentet (NT).

Flere fortellinger fra Det gamle testamentet var i mange hundre år blitt fortalt fra generasjon til generasjon før de ble skrevet ned. Det gamle testamentet inneholder 39 bøker og er skrevet på hebraisk. De eldste skriftlige kildene til Det gamle testamentet er noen skriftruller som ble funnet i tidsrommet 1947–56 i grotter sør for byen Jeriko. Disse tekstene er skrevet ned i tidsrommet ca. 200 f.Kr. til 70 år e.Kr.

Det er i Det gamle testamentet vi finner fortellingene om Adam og Eva, Noas ark, Abraham, Moses og de ti bud, Jeremia, Jesaja og de mange andre profetene – og kongene Salomon og David. Det inneholder også flere visdomstekster, slik som Jobs bok og Ordspråkene.

Det nye testamentet inneholder 27 bøker og er skrevet på gresk i tiden mellom år 60 og 130 e.Kr. De fire første bøkene handler om Jesu liv og lære. Vi kaller dem evangelier, «det glade budskap». De andre bøkene, fra Apostlenes gjerninger til Johannes' åpenbaring, handler om urkirken og de første kristne. Størsteparten av de nytestamentlige tekstene er brev som er skrevet av apostelen Paulus, såkalte Paulus-brev. Disse inneholder drøftinger om kristen lære og etikk, samt råd om organiseringen av ulike menigheter.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-SA

Bilde: Tom Knudsen

Bibelen er ordnet kronologisk. Det betyr at den første teksten, 1. Mosebok, starter med at Gud skaper verden og mennesker. Siste bok i Bibelen, Johannes’ åpenbaring, er en åpenbaring om fremtiden og hvordan verden vil ende. Det er en vanlig oppfatning blant kristne at deler av Bibelen er direkte inspirert av Gud, mens noen av tekstene er mer historisk beskrivende eller ren poesi.

Bibelen slik vi kjenner den i dag ble ikke definitivt samlet før 367 e.Kr. Da publiserte biskopen av Alexandria, Athanasius, en liste, en kanon (gr. «rettesnor»), med dagens 27 gjeldende bøker som de autoritative tekstene i Det nye testamentet. Det fantes på dette tidspunktet mange titalls ulike tekster brukt av ulike kristne menigheter. Det var betydelig uenighet om hvilke som var ekte og viktigst. For eksempel var det mange flere evangelier enn de 4 bibelske, kalt apokryfe evangelier – mest kjent er Tomasevangeliet, Judasevangeliet og Maria Magdalenas evangelium.

Det fantes altså mange andre tekster som ble skrevet av de tidligste kristne som ikke ble med i dagens bibel, selv om de er fra samme tidsrom. Hvorfor noen tekster ble med og andre ble sensurert eller oversett, og hvilke tekster som representerer den tidligste formen for kristendom, er eksempler på spørsmål som opptar bibelforskere.

Det er allikevel mye vi ikke vet om selve bibeltekstene, som byr på problemer for historikere som undersøker Bibelen. Vi vet ikke sikkert hvem som skrev de fire bibelske evangeliene, fordi forfatterne valgte å forbli anonyme. Det var først etter at tekstene var nedskrevet og spredt, at tidlige kristne grupper tilla navnene Markus, Matteus, Lukas og Johannes som forfattere av evangeliene.

Det største problemet for forskerne er at vi ikke har noen av originaltekstene til Bibelen overhodet. Vi har heller ikke de første kopiene. Det vi har tilgang til, er en rekke kopier av tidligere kopier av Bibelen, eller av enkeltstående bibeltekster. Vi kan altså ikke studere Bibelen slik den var, men må sammenligne en rekke kopier skrevet mellom 200- og 1400-tallet e.Kr.

For å gjøre ting enda vanskeligere så finnes det heller ingen identisk kopi av de nytestamentlige tekstene. Av de over 5000 greske kopiene av Det nye testamentet tilgjengelige i dag, er ingen av disse helt identiske. Forskjellene er noen ganger marginale, slik som små skrivefeil, men til tider er ulikhetene så store, at det blir viktig for historikere å finne den eldste versjonen av teksten for å komme nærmest originalinnholdet. Forskjellene skyldes at man måtte kopiere enhver tekst for hånd i antikken – setning for setning, bokstav for bokstav. Dette førte naturligvis til både slurvefeil og gradvise tekstredigeringer av de som kopierte.

Av de fire bibelske evangeliene er de tre eldste – Markus, Matteus og Lukas – svært like. Derfor kalles disse tre for de synoptiske evangeliene (gr. for «se alt sammen»). Allikevel finnes det tydelige forskjeller mellom disse tekstene, ikke minst i hvordan de fremstiller Jesus. Hvordan man skal forklare likhetene og forskjellene mellom disse evangeliene, kalles for det synoptiske problem, og er trolig det mest studerte problemet i bibelforskningen.