Kristendommen – ritualer og praksis

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Gorm Kallestad

Samtale med Gud Fader, Jesus eller Den hellige ånd kaller vi bønn. En bønn kan være fri og spontan. Den kan være en kristen samtale eller bønn i et fellesskap. I bønnen kan man be for noe man er opptatt av, eller be for en annen, det vil si å gå i forbønn for noe eller noen.

Den viktigste bønnen i kristendommen er Herrens bønn, også kjent som Fadervår. Hvor viktig det er å be, varierer fra kristen til kristen. Noen ber hver dag, mens andre har et mer sporadisk forhold til bønnen. Det finnes også former for kontemplativ bønn, som har flere likheter med østlig meditasjon. Bønn er en måte å kommunisere med Gud på.

Gudstjenester er seremonier hvor religiøse samles for å be. I kristendommen innebærer dette bønn, salmesang, lesning fra Bibelen, preken og ofte også nattverd. Søndag formiddag er den viktigste dagen i uka for gudstjenesten, selv om den kan holdes hvilken som helst ukedag. Noen frikirker, særlig pinsemenigheter, har ofte en friere form og vektlegger ikke fast struktur i gudstjenesten på samme måte som de katolske eller ortodokse kirkene.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Gorm Kallestad

Når kristendommen praktiseres etter bestemte ritualer, på faste steder, i kirker eller menighetshus, kaller vi det liturgi. Liturgi betyr forskriftene for gudstjenesten i kirken. De liturgiske handlingene blir vanligvis ledet av en prest eller biskop, og de er vigslet til å utføre slike religiøse tjenester. Å vigsle er en religiøs handling som erklærer eller gjør noe hellig. Innholdet i liturgien kommer fra tekster som ofte er hentet fra Bibelen.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Håkon Mosvold Larsen

Fra fødsel til død har kirken et tilbud til de troende i form av markeringer og hellige handlinger. Disse hellige handlingene kaller vi sakramenter.

Den katolske kirke og de ortodokse kirkene praktiserer sju sakramenter, mens den lutherske kirken bare har to. Disse kirkesamfunnene hevder at sakramentene er innstiftet av Jesus selv, og at de derfor er ekstra viktige. Den lutherske kirken mener at Jesus kun innstiftet dåpen og nattverden.

1. Dåpen er felles for den katolske, de ortodokse og de lutherske kirkene. Ved dåpen er det vanlig at en prest leder dåpshandlingene, og han sier blant annet: «Jeg døper deg i Faderen, Sønnen og Den hellige ånds navn.» Slik blir han eller hun et medlem av den kristne kirken.
2. Nattverden er også et felles sakrament. Nattverdsmåltidet blir holdt til minne om Jesu siste måltid sammen med disiplene. Presten gir nattverdsgjestene et lite brød (oblat) og et lite beger med vin. Det symboliserer Jesu legeme og Jesu blod. Nattverden er en konkret handling som får den kristne til å oppleve at Kristus er tilstedeværende i en selv.
3. Konfirmasjonen – kalt ferming i den katolske kirken og krismering i den ortodokse kirke – skjer henholdsvis i 14–17-årsalderen eller rett etter dåpen. Konfirmanten bekrefter dåpsløftene foran menigheten. Deretter salver en biskop konfirmanten med en kostbar olje på pannen. På samme måte som apostlene fikk del i Den hellige ånd gjennom underet som skjedde i pinsen, får konfirmanten det i fermingen.
4. Botens sakrament er et tilbud til katolikker og ortodokse om å ta et oppgjør med egne synder og egen livsførsel. I den lutherske kirken ber man i gudstjenesten om at Gud skal tilgi syndene, det vil si noe man har gjort i strid med den kristne læren og kristen etikk.
5. Ekteskapet er hellig og uoppløselig for katolikker. I ekteskapets sakrament lover kvinnen og mannen at de alltid skal være trofaste og hengivne, inntil døden skiller dem. Ettersom ekteskapet ikke er et sakrament i den lutherske kirken, er det der lov å skille seg.

6. Prestevigslingen gis i den katolske kirke til menn som ønsker å vie sitt liv til tjeneste for Gud og kirken. Det er en biskop som vigsler presten i Guds navn. En katolsk prest lover å adlyde biskopen sin i alt og å leve enkelt og i sølibat. Sølibatet innebærer at en katolsk prest ikke kan ha et seksuelt forhold til en annen person. Kravet om sølibat gjelder ikke for lutherske prester.

   Kirken gjør et poeng av at denne vigslingen går tilbake til apostlene som ble kallet av Jesus. Apostlene kallet og vigslet sine medhjelpere, som igjen kallet sine etterfølgere, ofte kalt diakoner, prester eller biskoper. Dette blir også kalt apostolisk suksesjon.

   I den lutherske kirken har vi i Norge siden 1961 også hatt kvinnelige prester. I mange katolske miljøer ønsker man også kvinnelige prester. Til nå har den katolske kirkens ledelse, med paven i spissen, ikke ønsket det. Begrunnelsen er at Jesus bare kalte menn til å bli disipler.

7. Sykesalvingen ble tidligere kalt «den siste olje». Den katolske kirken ønsker å være til stede ved livets begynnelse i dåpen og ved livets slutt. Derfor gir presten en salving til den døende med den samme typen olje som brukes ved konfirmasjonen.

I den katolske kirken og de ortodokse kirkene er utføring av sakramentene helt nødvendig for frelse. For mange frikirker og de protestantiske kirkene, slik som den norske evangelisk-lutherske kirke, er det troen på Jesus Kristus alene som fører til frelse, ikke praksis gjennom ritualer.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: NTB, DPA