Den lutherske kirke – lære og skrifter

I Confessio Augustana er de 28 viktigste standpunktene som avviker fra den katolske kirken presentert. Skriftet ble i 1530 presentert for den tysk-romerske keiseren Karl 5. og utsendinger fra alle rikets fyrstedømmer. Mange av de nordlige fyrstedømmene gikk nå over til den lutherske læren. Noen forskere mener at det blant annet var fordi Luther argumenterte med at fyrsten selv skulle ha mye makt – og at makten var gitt direkte fra Gud.

Læren ble også forkynt i Luthers store og lille katekisme. En katekisme er en bok som skal hjelpe presten med å formidle den kristne læren slik at den blir lettere å forstå.

Den lille katekismen er Luthers kortversjon av kristendommens viktigste sannheter, forenklet slik at den kan brukes i undervisningen av barn. De fleste mennesker på 1500-tallet var analfabeter og måtte ha hjelp til å få med seg hva som sto i Bibelen.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Mimsy Møller

Den lutherske læren påpeker at det er Jesus Kristus alene som er hovedpersonen i kristendommen. Det er han som forteller om Gud Fader og formidler frelsesplanen for menneskene. Frelsesplanen handler om troen på at Gud åpenbarte seg i menneskeform som Jesus, ble korsfestet og stod opp fra de døde – alt som ledd i en guddommelig plan for å betale for alle menneskers synder. Troen på denne frelsesplanen, og den absolutte nåden Gud viser gjennom den, står helt sentralt i luthersk lære. Derfor vektlegges det personlige gudsforholdet mellom mennesket og Jesus Kristus.

Den katolske kirkens tradisjon og autoritet blir avvist av Luther. Ifølge katolisismen er frelse kun mulig via tro på Kristus og utførelse av hellige handlinger i kirken – sakramentene.

Etter luthersk lære derimot er troen på Kristus det eneste nødvendige mellomleddet mellom mennesket og Gud som fører til frelse. Dermed har ikke kirkeorganisasjonen den samme autoritet eller viktighet i luthersk kristendom.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-SA

Bilde: Tom Knudsen

Den lutherske læren bygger på Luthers forståelse av Bibelen, særlig de fire første bøkene i Det nye testamentet – evangeliene. Derfor blir den lutherske læren også kalt evangelisk-luthersk. Bibelen gir uttrykk for Guds ord og har ifølge Luther bare én betydning – det er en profeti og presentasjon av Kristus.

Prinsippet om sola scriptura – skriften alene – betyr at Bibelen skulle være ytterste autoritet som kilde til kristen lære. Luthers tanke var at hvis noe ikke står i Bibelen, er det ikke Guds ord. Derfor kritiserte han blant annet pavedømmet, avlatshandel, helgendyrkelse, og annen katolsk praksis – fordi dette ikke er nevnt i Bibelen. Dette prinsippet er derfor sentralt i alle protestantiske tradisjoner.

Siden Bibelen opprinnelig var skrevet på hebraisk og gresk, ble det viktig å gå tilbake til originalspråket for å finne meningen bak teksten. Det ble derfor viktig å oversette Bibelen til lokale språk, slik at flere fikk tilgang til Guds budskap. Luther selv og mange andre protestanter oversatte Bibelen til lokale språk under reformasjonen.

Ved å tolke og forklare bibeltekster under gudstjenesten hjelper presten menigheten med å forstå og konkretisere veien til frelse. Fordi trosbekjennelsen bygger på Bibelen, blir den lest opp under gudstjenesten. Der gjerninger har stor betydning for frelsen for katolikkene, blir troen alene det sentrale for lutheranerne.

Ifølge Luther er mennesker fanget i synd. Veien ut av syndens fangenskap innebærer først å anerkjenne dette, for deretter å akseptere troen på frelsen i Kristus. Den lutherske kirken mener at troen er en gave fra Gud. Å bli fri fra synd er kun mulig gjennom troen – dette kalles rettferdiggjørelsen ved tro alene. Mennesker er små og betydningsløse i forhold til Gud. Gode gjerninger har ikke noe å si for å oppnå frelse.

Når presten leser bibeltekster, skal dette skape grobunn for tro hos den enkelte. Derfor er prekenen som presten holder under gudstjenesten, langt viktigere enn i den katolske kirken. Poenget er å vekke tro hos den enkelte.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Willy Haraldsen

Nåde er noe den troende får av Gud. Det er ikke et opparbeidet gode, men noe man får av Gud uten å ha fortjent det. Nåden kan sammenlignes med lykke, hell eller godhet. Den kan også sammenlignes med å leve sammen med kjærlige og omtenksomme foreldre. Guds nåde er særlig til stede i de to sakramentene, dåpen og nattverden.

Luther mente at det ikke var nødvendig med en egen organisasjon for å formidle Guds nåde. Menneskene sto jo i direkte personlig kontakt med Gud gjennom Jesus Kristus. Kirken skulle ikke være en maktfaktor i samfunnet. Men samfunnet og landet måtte styres. Noen var bedre egnet til det enn andre.

Kongen eller fyrsten fikk gjerne en ekstra nådegave til å styre. Luther talte også om sverdets makt. Ifølge Luther skal de kristne bruke politiske kanaler for å øve innflytelse på samfunnet, mens kirken skal bruke ordets makt. Gjennom ordets makt får kirken innflytelse på lovgiverne, slik at lovene i samfunnet kan harmonere med kristne verdier og idealer.