Det er neppe mulig å se nordlys uten å bli påvirket av det. Nordlyset ser ut som et fantastisk fyrverkeri av blå, gule, grønne og røde farger som bølger over himmelen. Nordlys kalles også «aurora borealis», som betyr «morgenrøden i nord».
Mulige forklaringer på nordlys
Mange har fundert over hva dette lysshowet skyldes. Allerede på 1200-tallet skrev den norske forfatteren av Kongespeilet ned sine teorier om nordlyset. Han brukte forklaringer som at det var refleksjoner på himmelen fra den varmen som omringet jorda, refleksjoner av solstrålene i snøkrystaller i lufta og utstråling av lyset fra midnattssola, som isen i nord hadde samlet i løpet av sommeren. Disse teoriene var svært avanserte om vi sammenlikner med senere teorier fra forskere lenger sør i Europa. Det var også i Kongespeilet at fenomenet fikk sitt navn: norðljós eller norðurljós.
Norge har også i moderne tid vært en ledende nasjon innen forskning rundt nordlys. Den norske forskeren Kristian Birkeland (1867–1917) la fram den første teorien om hvordan nordlys oppstår i 1896. Han mente at nordlys oppstod på grunn av at stråling av partikler fra sola ble trukket inn av jordas magnetfelt. For å bevise teorien gjennomførte han det berømte Terrella-eksperimentet, der han lagde kunstig nordlys rundt en modell av jordkloden. Forsøket vakte begeistring i hele det internasjonale naturvitenskapelige forskningsmiljøet.
Forskningsraketter
Andøya Space Center er en hjørnestein i bakkebasert nordlysforskning. Fra bakken kan en studere nordlyset nedenfra, fra satellitt kan en studere det ovenfra, men ved hjelp av raketter kan en gjøre målinger inne i selve nordlyset. Den første forskningsraketten ble skutt opp fra Andøya 18. august 1962. I dag er rakettskytefeltet et viktig senter for nordlysforskning, og mer enn 50 universitets- og forskningsgrupper fra Europa, Amerika og Japan deltar.
Rakettene som skytes opp, er normalt mellom 10 og 20 meter lange. De har en instrumentlast på mellom 150 og 200 kg, og de når opp til en høyde på omkring 350 km. Høyderekorden er ca. 1500 km. Det store nedslagsfeltet for rakettene i Norskehavet gjør at en kan velge skyteretning ganske fritt uten å risikere å treffe land. Det er også mulig å skyte opp flere raketter samtidig. De siste årene har en dessuten begynt å berge instrumentlasten ved å la den falle ned i fallskjerm. Lasten blir da plukket opp med båt eller helikopter, og instrumentene kan brukes om igjen i en ny rakett.