Politikere, fagfolk og andre kan ha forskjellige fredsstrategier, og de har gjerne ulike perspektiver på hvor lang tid det kan ta å oppnå varig fred.
I FN heter det at sosial utvikling og rettferd er ufravikelig nødvendig for å kunne oppnå og opprettholde fred og sikkerhet, både innenfor stater og mellom stater. På den andre siden kan utvikling og rettferd ikke oppnås når krigshandlinger pågår, fred og sikkerhet mangler, og menneskerettighetene ikke blir respektert. Et slikt syn innebærer større langsiktighet, mer bruk av sivile virkemidler og mindre bruk av militære i forsøket på å opprettholde, skape og gjenopprette fred. De fleste av dagens kriger foregår i verdens fattigste land.
Internasjonalt avtaleverk – folkerett
Det finnes ikke internasjonale lover som står over hvert enkelt lands lover. Derfor er avtaler mellom land som binder opp statene, også stormaktene, i et finmasket nett av internasjonale organisasjoner og avtaler et viktig verktøy for å bygge fred. Summen av forpliktende avtaler mellom stater kalles folkerett. Gjennom dem forplikter statene seg til å etterleve de kjørereglene som er avtalt. Og skulle noen av dem likevel forstyrre freden, er tanken at de andre statene går sammen om tiltak mot fredsforstyrreren (kollektiv sikkerhet). For selv om det i FN pakten heter at krig er forbudt, er forbudet ikke fullstendig. Pakten åpner for å gå til krig i selvforsvar etter at et land er blitt utsatt for et væpnet angrep. Eller Sikkerhetsrådet i FN kan gi klarsignal til å stoppe en stat som truer den internasjonale freden.
Samtidig rommer det internasjonale avtaleverket dilemmaer. Det er nemlig ikke alltid entydig. Blir det spørsmål om man skal gripe inn i en konflikt eller ikke, vil noen stater legge vekt på statenes rettigheter og deres egen rett til ikke-innblanding. Andre vil være opptatt av menneskerettighetene, altså individenes rettigheter. Dilemmaet går som en rød tråd gjennom mange av debattene i Sikkerhetsrådet i FN.
God samfunnsorden og godt styresett
Hvert enkelt land må skape grunnlaget for en varig fred, slik at ingen grupper kan få gjennomslag for sine krav bare ved å bruke våpen. Dette henger sammen med samfunnets politiske og økonomiske indre organisering. Med demokrati, rettssikkerhet, menneskerettigheter og en viss rettferdighet i fordelingen av samfunnsgodene er det lettere å skape fred. Tillit, åpenhet og forståelse mellom samfunnsgruppene er også viktig for å redusere konfliktene i et samfunn. Som argument for dette synet er det vanlig å peke på at demokratier og velferdssamfunn verken kriger mot hverandre eller mot seg selv (borgerkrig). Lavt konfliktnivå mellom samfunnsgruppene i et land er et viktig grunnlag for at dette landet ikke skal bli en fredsforstyrrer. Når det er bygd opp en kultur for å løse konflikter med fredelige midler, blir også spenningsnivået lavere.
Stadig bredere kontaktflater mellom landene
Omfattende internasjonal handel og investeringer – særlig i nord – skaper velstand og gjør landene økonomisk avhengige av hverandre. Når store deler av velstanden i et land er basert på internasjonal handel og utenlandsinvesteringer, går dette landet svært nødig til krig. Kan det fredelige forholdet mellom de vestlige landene etter Den andre verdenskrig ses som en bekreftelse på at denne strategien virker? Den europeiske union (EU) ble tildelt Nobels fredspris i 2012, blant annet begrunnet med at EU og forløperne til unionen hadde spunnet et samarbeidsnettverk og stadig utvidet kontaktflaten mellom tidligere historiske fiender (Tyskland og Frankrike). Dermed var det bygd gjensidig tillit og et avtaleverk mellom dem, og etter hvert flere andre land. Når land og selskaper investerer mer hos hverandre og også er hverandres markeder, er ikke militære maktmidler da blitt altfor kostbare og lite hensiktsmessige? Er det å gå til krig i vår del av verden nærmest som selvskudd å regne?