Hopp til innhold
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Regjeringen

Etter et stortingsvalg er det formelt sett kongen som peker ut hvem som skal danne regjering. Den som leder en regjering, kalles statsminister. Statsministeren peker ut hvem som skal sitte i regjeringen. Medlemmene av regjeringen kalles statsråder eller ministre – ordene har den samme betydningen.

Kong Harald, kronprins Haakon og regjeringen Solberg sitter rundt et langbord. Foto.

Statsråd på slottet med den påtroppende regjeringen Solberg i 2013

Hver statsråd har ansvar for et fagområde, et departement. Utenriksdepartementet ledes for eksempel av utenriksministeren, fiskeridepartementet ledes av fiskeriministeren og så videre.

Regjeringen styrer landet, setter i verk de lovene som Stortinget vedtar og foreslår et statsbudsjett for det kommende året. Et slikt budsjett forteller noe om hvilke inntekter regjeringen forventer seg, og om hvilke utgifter regjeringen prioriterer i det kommende året. Regjeringen møtes til vanlig hver fredag kl. 10.00 hos Kongen i statsråd. Her signerer kongen de lovene og vedtakene som regjeringen har vedtatt. En regjering styrer i én valgperiode (fire år), med mindre Stortinget ikke aktivt stemmer for at de ikke lenger har tillit til regjeringen.

Fire typer regjering

Flertallsregjering og mindretallsregjering

En regjering kan bare gjennomføre politikken sin hvis det er flertall i Stortinget for forslagene deres. Regjeringen kan enten være en mindretallsregjering eller en flertallsregjering. Flertallsregjering er den enkleste modellen. Det innebærer at det partiet eller de partiene som danner regjering, har mer enn halvparten av representantene på Stortinget. Regjeringen kan da lett få flertall for sin politikk. Den rødgrønne regjeringen som styrte Norge fra 2005 til 2013, er et eksempel på en slik regjering.

En mindretallsregjering har mindre enn halvparten av stortingsrepresentantene bak seg. Det vil si at regjeringen må søke støtte blant opposisjonspolitikerne på Stortinget for å få flertall for de forslagene de ønsker å få igjennom. I praksis betyr dette ofte at det er vanskeligere å få sakene igjennom i Stortinget, og at regjeringspartiene må forhandle med andre partier fra sak til sak.

Regjeringen Solberg, som har sittet siden 2013, er et eksempel på en mindretallsregjering. I starten besto denne regjeringen av Høyre og Fremskrittspartiet. De hadde en samarbeidsavtale med støttepartiene Kristelig Folkeparti og Venstre. Senere har begge støttepartiene blitt med i regjeringen. Fra januar 2019 var alle de fire partiene med i regjeringen, som da ble en flertallsregjering. Dette varte til Fremskrittspartiet gikk ut av regjeringen i januar 2020.

Regjeringer som er avhengige av andre partier på Stortinget på denne måten, er mindre sterke enn regjeringer som har et flertall av stortingsrepresentantene bak seg. Tilsvarende har Stortinget mer makt når regjeringen er en mindretallsregjering.

Ettpartiregjering og koalisjonsregjering

I 1950-årene dannet Arbeiderpartiet, ledet av Einar Gerhardsen, regjering uten samarbeid med andre partier. En slik regjering kaller vi ettpartiregjering. Etter dette har ikke noe enkelt parti hatt flertall bak seg på Stortinget alene. Når flere partier går sammen om å danne regjering, kaller vi det koalisjonsregjering. Siden 2001 har Norge bare hatt koalisjonsregjeringer. I en koalisjon skal forskjellige partier med forskjellig politikk prøve å bli enige. Det skjer vanligvis i forhandlinger som fører fram til en samarbeidserklæring, som ligger til grunn for det kommende regjeringsarbeidet.

Sist oppdatert 06.04.2021
Skrevet av Clemens Saers
Rettighetshaver: Kommuneforlaget

Læringsressurser

Det demokratiske systemet i Norge

Hva er kjernestoff og tilleggsstoff?