Fra 1814 og utover bestemte den svenske kongen hvem som skulle sitte i den norske regjeringen. Men i 1884 ble parlamentarismen innført. I praksis vil det si at nå var det Stortinget, ikke kongen, som hadde kontroll med hvem som skulle sitte i regjeringen.
Regjeringsdanning
Regjeringsdannelsen skjer vanligvis etter et stortingsvalg. Kjernen i parlamentarismen er at regjeringen utgår fra Stortinget, og at Stortinget har tillit til det arbeidet som regjeringen gjør. Hvis Stortinget ikke lenger har tillit til en minister, kan det komme med et såkalt mistillitsforslag . Hvis et slikt forslag blir vedtatt, må statsministeren skifte ut ministeren. Stortinget kan også fremme mistillitsforslag mot hele regjeringen. Dersom det skjer, må hele regjeringen søke kongen om avskjed.
Men regjeringen kan også bruke maktmidler mot Stortinget. Hvis regjeringen har en sak som de mener er viktig å få igjennom, men som de har problemer med å få flertall for i Stortinget, kan de true med å stille kabinettspørsmål. Kabinettspørsmål vil si at hvis Stortinget ikke stemmer for regjeringens forslag, går regjeringen av. Dette kan være svært dramatisk, for ofte finnes det ikke noe tydelig alternativ for hvem som da skal ta over styringen og danne regjering. For at en ny regjering skal være levedyktig, må den ha mulighet til å få flertall i Stortinget. Dersom et slikt alternativ ikke finnes, risikerer man kaos på Stortinget og at den politiske styringen av landet blir lammet. I en slik situasjon kan opposisjonen foretrekke å stemme for et upopulært forslag, for å unngå regjeringskrise.
Norges statsform, menneskerettighetene og hvilken makt de viktigste styringsorganene har, er nedfelt i Grunnloven. Grunnloven er derfor ekstra godt vernet mot endringer. Et forslag om endring av Grunnloven må komme i løpet av de tre første årene av en stortingsperiode, med støtte fra 2/3 av representantene. Etter neste stortingsvalg må så forslaget fremmes på nytt i løpet av de tre første årene av den nye stortingsperioden. Også denne gangen må forslaget ha støtte fra minst 2/3 av representantene.