Selv om det hender at vi tråkker feil, at vi sier noe som ikke passer i situasjonen, har de fleste av oss ganske god kompetanse på hvordan vi skal kommunisere i ulike situasjoner.
Den kommunikative kompetansen gjør at vi vet hvilke ord vi skal velge, og hvilken måte vi skal uttrykke oss på i en bestemt situasjon overfor bestemte mennesker. Dette er noe du lærer når du sosialiseres inn i en kultur.
Du vil du ikke si til kelneren «Jeg bare må ha et glass vann!». Dette er kunnskap som er ubevisst og praktisk, og ikke bevisst og teoretisk.[1]
Denne kompetansen er i stadig utvikling, og vi lærer oss nye kommunikasjonsformer etter hvert som vi vokser til. Vi lærer hvordan vi skal forholde oss i ulike situasjoner, hvordan vi skal kommunisere på best mulig måte for å oppnå et best mulig resultat, for eksempel i et jobbintervju.
Selv om betydningen av ordene kan være definert i en ordbok, kan meningen være noe annet i en spesiell samtale. Det avhenger av språkbrukerne selv, situasjonen, og hva språket brukes til. Vanligvis er det ikke mulig å forstå meningen uten å kjenne omgivelsene, altså konteksten.
Pragmatikk er språket i bruk
Samspillet mellom språk og kontekst – språket i bruk – er fokuset for pragmatikken. Pragmatikken ligger nært opp mot semantikken, men der semantikken fokuserer på språkets logiske innhold – betydning, fokuserer pragmatikken på dannelsen av mening hos aktørene i en bestemt kontekst.
Vi lærer for eksempel når vi kan si noe, når det er best å tie stille, når vi kan gripe ordet, og når vi overlater det til andre i samspill med andre mennesker. Språkstil, tonestyrke og stemmebruk er viktige signaler som læres i praktisk bruk.