Kontrastord
Vi kan skape mange slags kontraster i en tekst. For eksempel kan vi stille enkeltord opp mot hverandre. Slike ord kaller vi kontrastord. Kontraster som natt − dag, god − ond, liv − død er absolutte: Det ene begrepet utelukker det andre.
En annen type bruk av kontrastord finner vi i Arne Garborgs dikt "Om pengar". Garborg stiller opp mat – mathug, dropar – helse, stas – venleik osv. som kontraster. Men disse ordpara utgjør ikke absolutte kontraster på linje med liv – død. Orda er tvert imot hentet fra samme betydningsområde. Motsetninga ligger altså på et annet plan, og nøkkelen til å tolke teksten finner vi i de siste verselinjene: Det er forskjellen mellom det egentlige, kjernen, og det overflatiske, det dikteren kaller "skalet", som skal belyses.
Ein kan kjøpa seg
mat, men ikkje mathug,
dropar, men ikke helse,
mjuke senger, men ikkje svevn,
lærdom, men ikkje vit,
stas, men ikkje venleik,
glans, men ikkje hyggje,
moro, men ikkje glede,
kameratar, men ikkje venskap,
tenarar, men ikkje truskap,
gråe hår, men ikkje ære,
rolege dagar, men ikkje fred.Skalet av alle ting
kan ein få for pengar
Men ikkje kjernen;
den er ikkje for pengar fal(Garborg, 1920)
Oksymoron
Adjektiv som bittersøt og dritbra er satt sammen av to kontrastord. Denne typen sammensetning kalles oksymoron (uttales oksimorån). Orda drit og bra er klare kontraster når de står hver for seg, men når vi setter dem sammen til et oksymoron, samarbeider orda på en ny måte. Det første leddet i sammensetninga forsterker nå det siste: Dritbra er mye bedre enn bare bra.
Forresten: Ordet oksymoron er faktisk selv et oksymoron. Det kommer fra gresk, og er satt sammen av orda oxýs (som betyr skarpsindig) og morós (som betyr dum, sløv).
Motsetninger på innholdsplanet
Også personer, handlinger, miljøer og stemninger i en tekst kan kontrasteres. Ektefellene Nora og Thorvald Helmer i Ibsens drama Et dukkehjem er for eksempel klare motsetninger mot slutten av stykket. Hun er blitt voksen, sterk og vil stå på egne bein. Han er svak, sårbar og sier at han ikke klarer seg uten sin kone.
Ibsen bruker også scenebildet til å illustrere endringene som skjer i personenes liv. Blant annet får juletreet en symbolsk funksjon. I første akt kommer Nora glad og fornøyd hjem med et juletre som hun skal pynte, hun gleder seg til jul og aner ingenting om den kommende katastrofen.
Etter hvert blir det tydelig for Nora at forholdet hennes til Thorvald har vært bygd på en illusjon, og at hun ikke kan fortsette å leve sammen med ham. Scenebildet gjenspeiler situasjonen som har endra seg: Juletreet er ribba for det meste av pynt og godteri, og det har velta.
Kilder
Garborg, A. (1920). "Um pengar" fra Lesebok for ungdomsskulen ved Lars Eskeland og Severin Eskeland, Kristiania: Olaf Norli 1920.