Når forskere vil forklare hva som skjer i forholdet mellom enkeltindividene i et samfunn og fellesskapet, tar de ofte utgangspunkt i ideen om en samfunnskontrakt. Ideen om samfunnskontrakten beskriver forholdet mellom individet og staten som en tenkt avtale eller kontrakt som forplikter begge parter.
I alle samfunn er det slik at individene har rettigheter og plikter. Barn har mange rettigheter og få plikter, og det er jo rimelig. Men når barnet blir ungdom, og etter hvert voksen, endrer rollen seg. Mange kulturer har overgangsritualer som markerer rolleskiftet. Men i Norge kan det faktisk være ganske forvirrende å prøve å finne ut av når samfunnet regner et individ som voksen.
Når du er 15 år gammel, kan du melde deg ut av det kirkesamfunnet foreldrene dine har meldt deg inn i, og du kan få fullt medlemskap i et politisk parti. Du kan bli fengslet hvis du bryter loven. Når du er 16 år, er du over den seksuelle lavalderen. Men først når du er 18 år kan du gifte deg uten samtykke fra foreldrene dine, for da er du myndig og har ansvar for ditt eget liv. Dersom du ønsker å gifte deg før du er 18 år, er det ikke foreldrene dine som gir samtykke, du må innhente samtykke fra Statsforvalteren. Når du er myndig, kan du ikke uten videre lenger kreve å bli forsørget av foreldrene dine. Du kan stemme ved valg, ta førerkort, inngå kontrakter – og du kan kjøpe tobakk, øl og vin. Men vil du handle sterkere drikke, må du vente til du er 20.
– Vi spiller de rollene vi får tildelt
– Mange ungdommer har det travelt med å bli voksne. De vil gjerne ha de rettighetene som loven gir dem, men ikke alle er beredt til å ta på seg de forpliktelsene som følger med, sier Jarle Rasmussen, som er forfatter og skriver filosofibøker for ungdom.
– I overgangsfasen mellom barn og voksen lever mange et dobbeltliv. De velger selv i hvilke situasjoner de er voksne, og når de er barn. På den måten beholder de barnas privilegier, samtidig som de gjør krav på de voksnes fordeler. Slik forlenges puberteten langt opp i tjueårene, mener Rasmussen. – Og det er ikke bare de unge selv som stokker om på rollene slik det måtte passe. Foreldre dobbeltkommuniserer ofte til ungdommene sine. I det ene øyeblikket får poden beskjed om å ta ansvar, i det neste må han finne seg i at mor eller far kommer trampende inn i privatlivet hans.
– «Samfunnskontrakten» er klar på hvilke rettigheter og plikter man har som voksen i samfunnet. Dette er nedfelt i lover og annet regelverk. Men det finnes ingen tilsvarende lover for det som foregår i hjemmene. Der kan det se ut til at mange tenåringer ønsker en annen type «kontrakt». De vil gjerne ut av barnerollen og bli respektert som voksne. De forlanger at de ikke lenger skal behandles som barn. Men når det blir spørsmål om plikter i huset, er innstillingen en helt annen.
– En god test når man vil finne ut hvem som er voksne i en husholdning, er å sjekke hvem som bærer ut søppel, vasker doen, skifter lyspære ved ytterdøren eller erstatter den tomme dorullen med en ny, sier Rasmussen. Han har arbeidet i videregående skole i mange år, og hans inntrykk er at svært mange norske tenåringer har urimelig fordelaktige «hjemmekontrakter». Han tror ikke dette er noe tenåringer tjener på i det lange løp.
– De fleste ungdommer tar det ansvaret som ventes av dem. Dersom unge mennesker får voksenansvar både i samfunnet og på hjemmearenaen, da vokser de på det. Slik er det med mennesker, vi spiller de rollene vi får tildelt.