Fagstoff

Fjernsynsfilm

Publisert: 24.06.2011, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

mediehistorie

 

Huskelappen

Såpeseriene ble utviklet som egen fjernsynssjanger i 1940-årene.

 

En såpeserie har fast miljø og persongalleri og tar aldri slutt.

 

Den første såpeserien på norsk fjernsyn var Dynastiet. Den mest kjente norske såpeserien er Hotell Cæsar på TV 2.

 

PÅ 1990-tallet ble fjernsynsdrama utviklet som egen sjanger.

 

Fjernsynsserier er fortellinger som fortsetter gjennom flere sammenhengende episoder.

 

Ressurser

Dynastiet  

Introduksjon til såpeserien Dynastiet 

 

Fra innspillingen av "Hotell Cæsar".Fra  "Hotell Cæsar". 

Introduksjon til første episode av Hotell Cæsar 

 

Den amerikanske filmregissøren David Lynch har med filmer som Eraserhead, Blue Velvet, Wild at Heart, Lost Highway, Mullholland Den amerikanske filmregissøren David Lynch har med filmer som Blue Velvet og Wild at Heart samt den legendariske TV-serien Twin Peaks markert seg som en av vår tids mest originale og innflytelsesrike filmskapere.   

 

Kringkastingsrådet var skeptisk til såpeserien Dynastiet, men NRK valgte likevel å sende serien. Dynastiet ble etter hvert svært populær blant norske fjernsynsseere. 

De første ordinære fjernsynssendingene startet i London i 1936. I Norge ble fjernsynet offisielt åpnet i 1960. Mange trodde at TV-skjermen ville overta for filmlerretet. De første årene ble det vist tradisjonelle spillefilmer eller teaterforestillinger på TV. Men etter hvert ble bevisstheten større om at fjernsynet var et eget medium som krevde egne filmsjangre.

Såpeoperaer

Såkalte såpeoperaer begynte som amerikanske radioshow i 1920-årene, men ble for alvor utviklet som sjanger på fjernsyn i 1940-årene. Såpeoperaer ble stort sett sendt på dagtid, og hjemmeværende husmødre var dermed målgruppen. Navnet såpeopera kommer av at produksjonene ofte hadde reklame for det som den gangen var typiske husmorprodukter, nemlig vaskemidler og såpe. 

Såpeoperaer som lange dramaserier, produsert spesielt for fjernsyn, hadde det definitive gjennombruddet på norsk fjernsyn på åttitallet. Den amerikanske TV-serien "Soap", som ble vist fra 1977 til 1981, var den første såpeoperaen som ble vist i Norge. Men denne serien var egentlig en parodi på de opprinnelige såpeoperaene. Da den amerikanske serien "Dynastiet" begynte sendingene i 1983, representerte den en helt ny type TV-serie. Hovedingrediensene i slike serier knyttes til personkonflikter, forbrytelser, rus og sex, med hovedvekt på de intrigene som dette kan medføre.

I introduksjonen til en såpeserie blir vi kjent med hovedpersoner og miljø. For å holde innspillingskostnadene nede blir mye spilt inn i studio, og det er de skiftende intrigene mellom personene som driver seriens handling framover. I løpet av 2000-tallet har såpeoperaene utviklet seg til å bli ganske avanserte og påkostede, og  en arena der talentfulle manusforfattere og skuespillere får utfolde seg. 

Fjernsynsdrama og fjernsynsserier

I 1990 la NRK fjernsynet ned det som inntil da var kalt Fjernsynsteateret. I stedet opprettet de sin egen dramaavdeling. Samme år kom det som mange regner som den eksperimentelle filmskaperen David Lynchs mesterverk, fjernsynsserien "Twin Peaks". Serien var den gang nyskapende fordi den tok i bruk noen av virkemidlene som en finner i såkalte såpeoperaer, men knyttet disse til et helt annerledes handlingsunivers. I stedet for å vise den fine fasaden, som såpeoperaene gjerne fokuserer på, trakk Lynch fram de mørke og bisarre sidene ved folks liv. De filmatiske virkemidlene hadde dessuten klare referanser til surrealismen, for eksempel scener der hovedpersonen drømmer om et møte med en dverg som snakker baklengs.

"Twin Peaks" var på mange måter forløperen til dagens karakterbaserte fjernsynsdrama, der mye knyttes til dialoger, men også serier med komplekse historier som strekker seg over mange episoder, noen ganger gjennom flere sesonger. Der helaftens spillefilmer sjelden er lenger enn tre timer, fortsetter TV-seriene noen ganger i hundretalls av timer. Dermed skapes et svært sammensatt fiksjonsunivers, bygget opp rundt karakterene, som seerne nærmest får et avhengighetsforhold til.