Fagstoff

Anoreksi, bulimi – fakta om spiseforstyrrelser

Publisert: 20.10.2009, Oppdatert: 16.11.2010

Bulimi, anoreksi og andre spiseforstyrrelser skyldes både arv og miljø. Flere kvinner enn menn blir rammet. Slanking og vekttap er ofte ett av de første trinnene i utviklingen av bulimi og anoreksi, men det er usikkert om slanking i seg selv er en risikofaktor.

Spiseforstyrrelser har flere former. Anoreksi er den sjeldneste formen, og den vanligste er patologisk overspising, som er foreslått som ny diagnose.

Hovedtyper spiseforstyrrelser

  • Anoreksi (spisevegring, anorexia nervosa) er den alvorligste spiseforstyrrelsen. Tilstanden innebærer at den som blir rammet, spiser lite og ofte trener mye for å gå mest mulig ned i vekt. Selvbildet er forstyrret: Man føler seg tykk, men er egentlig undervektig og svært tynn. På grunn av alvorlig underernæring er dødeligheten fire til ti ganger høyere enn i sammenlignbare befolkningsgrupper.
  • Bulimi (oksehunger, bulimia nervosa) er tvangspreget overspising kombinert med ulike tiltak for å kompensere for det store matinntaket og for å unngå vektøkning. Kompensasjonen kan være å kaste opp, å bruke avføringstabletter eller klyster, å faste i perioder eller å trene. Bulimikeren klarer ikke å stoppe å spise og kan innta enorme måltider. Oppkast kan føre til at saltbalansen i kroppen forstyrres, og at man får syreskader på tennene. Personer med bulimi er oftest normalvektige eller overvektige. Cirka 30 prosent av bulimikerne har en forhistorie med anoreksi.
  • Patologisk overspising (sykelig overspising, på engelsk binge eating disorder) er foreslått som en tredje diagnose. Tilstanden ligner bulimi, men man kompenserer ikke for overspisingen ved å kaste opp eller lignende. Overspiseren er som regel overvektig.
  • Atypiske spiseforstyrrelser. Spiseforstyrrelsene har også  andre former som ikke tilfredsstiller kravene til en medisinsk diagnose, men som like fullt kan være et stort problem i hverdagen. For eksempel kan det være lettere bulimi- og anoreksilignende forstyrrelser. Atypiske spiseforstyrrelser er minst like vanlige som anoreksi og bulimi.

Rammer flest kvinner

Spiseforstyrrelser rammer både unge og voksne, men oppstår ofte i ungdomsårene den første gangen. Anoreksi og bulimi er om lag ti ganger hyppigere hos kvinner enn hos menn. For patologisk overspising (BED) tyder undersøkelser på at forekomsten hos kvinner bare er en halv gang større enn hos menn.

Ifølge Götestam og Rosenvinge har om lag 2 700 norske kvinner mellom 15 og 44 år anoreksi: 18 000 har bulimi og 28 000 lider av patologisk overspising. Til enhver tid har følgende andel norske kvinner i aldersgruppen 15–44 år en spiseforstyrrelse: 0,3 prosent anoreksi, 2 prosent bulimi og 3 prosent patologisk overspising. Tallene er basert på norske studier, men utenlandske studier viser tilsvarende tall.

Sykdommene er alvorlige i ulik grad, og det blir anslått at flertallet av personene som har anoreksi, og halvparten av personene som har bulimi, trenger behandling – til sammen nærmere 50 000 kvinner. Av disse har om lag 600 personer behov for høyspesialiserte helsetjenester ved universitetsklinikker.

Beregninger tyder på at forekomsten av anoreksi har vært relativt stabil de siste 25 årene. Bulimi kan muligens ha økt noe. (R. Borresen og J.H. Rosenvinge, 2003 og J.H. Rosenvinge og K. Götestam, 2002.)

Både arv og miljø har betydning

Spiseforstyrrelser er et resultat av samspillet mellom arv og miljø. Forskningen som er gjort de senere årene, tyder på at det er en genetisk disposisjon for alle spiseforstyrrelser.

(Kilde: Folkehelseinstituttet. En del av en lengre fagartikkel om spiseforstyrrelser fra september 2008.)