Fagstoff

De magnetiske elementene

Publisert: 05.10.2010, Oppdatert: 23.11.2017

Nordpilen i kompasset peker mot nord. Derfor kalles denne retningen magnetisk nord. Pilen i kompasset viser retningen til den magnetiske polen på nordlige halvkule. Dette samsvarer vanligvis ikke med retningen til den geografiske polen.

Modell av jordmagnetfeltetModell av jordmagnetfeltet
Forfatter: Narom

Det geomagnetiske feltet B
			
			
		
		J
	

, i et vilkårlig punkt 
i rommet, angis ved retning og feltstyrke. Fordi B J på den nordlige halvkule peker mot jorda, ligger den magnetiske
sydpol på den nordlige halvkule, figuren over.
Figuren viser også hvordan B J kan deles i en vertikal komponent Z , og en horisontal komponent H . Vinkelen mellom H og B J er inklinasjonen, også kalt hellingsvinkelen.
For å bestemme B
				
			
		
		J
	

 nøyaktig, må vi dekomponere feltet i tre 
komponenter. Dette er vist i figurene over og til høyre, for
den nordlige halvkule. B J , Z og H er her markert med grønne piler, og vinkelen
mellom dem, inklinasjonen, er markert med lysgrønt.

 

MagnetfeltkomponenterMagnetfeltkomponenter

 

 

 

Oppdeling av jordmagnetfeltet (på den nordlige halvkule) i komponenter.

 

Vinkelen, i horisontalplanet, mellom retningen til magnetisk nord og geografisk nord kalles deklinasjonen (D), og er markert med rødt i figuren. Inklinasjon er altså en vinkel i vertikalplanet, mens deklinasjonen er en vinkel i horisontalplanet. Deklinasjonen kalles også for misvisningen.

Det geomagnetiske feltet kan også angis som verdien av tre komponenter X, Y og Z som står normalt på hverandre. I følge internasjonal konvensjon skal X-aksen peke mot geografisk nord, Y-aksen mot geografisk øst og Z-aksen peke mot jordas sentrum (nadir).

Deklinasjon og inklinasjon måles i grader eller radianer. Deklinasjonen er positiv øst for geografisk nord, mens inklinasjonen er positiv nedover.

Settet H, X, Y, Z, D og I kalles de magnetiske elementene. Vertikalplanet gjennom H (grønt) kalles det magnetiske meridianplanet. Det jordmagnetiske feltet beskrives ofte ved komponentene H, D og Z eller ved X, Y og Z. Om for eksempel H og I er kjent, kan vi finne Z fra ligningen Z = H ⋅ tan I.