Fagstoff

Innledning – kjemiske bindinger

Publisert: 09.07.2010, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Kjemiske bindinger er tiltrekningskrefter som virker mellom atomer. Vi har tre hovedtyper kjemiske bindinger: elektronparbinding, ionebinding og metallbinding.
I tillegg til disse bindingene har vi noen typer svakere tiltrekningskrefter som virker mellom molekylene i stoffer. Et eksempel på dette er hydrogenbindingene i vann. Tiltrekningskreftene mellom vannmolekylene gir vann helt spesielle egenskaper.

 

Metan. Illustrasjon.I metanmolekylet deler et karbonatom elektronpar med fire hydrogenatomer.  

 

Metan. Illustrasjon.Strukturmodell av metan. Hver strek viser et elektronpar som deles.  

 

krystallgitter.ilustrasjon.Ionegitteret i vanlig salt, NaCl.   

Elektronparbinding (kovalent binding)

I molekyler er atomene bundet sammen med elektronparbindinger. Atomene får fullt ytterste skall ved å dele ett eller flere par elektroner. Disse elektronene blir felles for atomene og beveger seg rundt begge kjernene. Det er først og fremst grunnstoffer av ikke-metallene som danner elektronparbindinger.
Når atomene deler ett elektronpar, har vi en enkeltbinding.
I en dobbeltbinding deler atomene to elektronpar.
I en trippelbinding deler de tre elektronpar.

les mer
Vi kan illustrere elektronparbindinger på flere måter:
Vi kan tegne opp atomene og markere de delte elektronene mellom kjernene.
Vi kan bruke grunnstoffsymbolene og illustrere de delte elektronene med prikker eller kryss mellom atomene. Dette kalles elektronprikkmodell.
Metan. Illustrasjon.Elektronprikkmodell av metan. 
I strukturformler bruker vi atomsymbolene og markerer hvert elektronpar som deles, med en strek.
Men molekylene er ikke flate (todimensjonale). De har en tredimensjonal struktur. De beste modellene av molekyler får vi ved å bygge dem med molekylbyggesett eller studere dem tegnet opp tredimensjonalt. skjul

Ionebinding

I stoffer som er salter, finner vi ionebindinger. Som regel er det ionebindinger i stoffer som består av metall og ikke-metall. Her blir ett eller flere elektroner avgitt fra ett atom til et annet slik at atomene får edelgasstruktur. Atomene blir dermed ladet og kalles ioner. Atomet som tar opp elektroner, blir et negativt ladet ion. Det atomet som gir fra seg elektroner, blir et positivt ladet ion.
Mellom ioner med ulike ladninger blir det tiltrekningskrefter, og det er dette som er ionebindinger. I saltkrystallene ligger ionene alltid i et nøye mønster av positive og negative ioner. Dette kalles et ionegitter.

les mer
Ionebindinger dannes mellom atomer fra grunnstoffer som har stor forskjell i evne til å tiltrekke seg elektroner. De grunnstoffene som har minst evne til å tiltrekke seg elektroner, er lengst til venstre i periodesystemet, nemlig metallene i gruppe 1 til 14. De danner alltid positive ioner. De grunnstoffene som har størst evne til å tiltrekke seg elektroner, er øverst til høyre, i gruppene 16 og 17. De danner oftest negative ioner. skjul

Metallbinding

En tredje type binding finnes bare i metallene. I metallene avgir atomene de ytterste elektronene til en felles elektronsjø som kan bevege seg fritt i hele metallbiten. Atomene blir da positive ioner. Denne spesielle bindingstypen gir metallene særegne egenskaper, for eksempel evnen til å lede strøm og varme.

Kobbermetall. Illustrasjon.Her ser vi positive kobberioner med elektronsjø.  
Relatert innhold

Faglig