Ordet «rase» minner oss om at det er synlige biologiske forskjeller mellom menneskene, som alle tilhører den samme arten. Den svenske botanikeren Carl von Linné, som levde på 1700-tallet, var den første som prøvde å dele menneskene på jorda inn i grupper etter biologiske kjennetegn.
For omtrent hundre år siden var det nokså vanlig å dele menneskene inn i fire opprinnelige «raser». En snakket om den kaukasoide eller hvite rasen, den mongolske eller gule, den negroide eller svarte og den australoide (for eksempel urfolket i Australia). Seinere har forskere forsøkt seg på å dele menneskene inn i fem hovedgrupper etter fysiske eller biologiske kjennetegn. Andre har regnet med 30 slike grupper.
Forsøkene på å dele inn mennesker i grupper på denne måten har altså ikke akkurat vært vellykket. At mange er forvirret, forstår vi når vi hører at det fremdeles er noen som omtaler jødene som en rase, slik Hitler og de tyske nazistene gjorde det i mellomkrigstida. Men jødene er en folkegruppe med en felles religion. For å bli regnet som jøde må en person ha jødiske foreldre eller ha gått over til jødedommen.
Nazistene snakket også om «den ariske rasen». Arierne er et felles navn på de folkene som snakker de indiske og iranske språkene. En arier er altså en som tilhører en folkegruppe.
Pålitelige forskere bruker i dag ikke begrepet «rase» når de prøver å finne årsakene til kulturforskjeller mellom mennesker. En grunn til det er at folk fra de ulike gruppene i tusenvis av år har blandet seg med hverandre. Å snakke om «rene raser» blir dermed tøv. En annen grunn til at disse forskerne ikke bruker rasebegrepet, er at forskjellene mellom individene innenfor en såkalt rasegruppe kan være større enn forskjellene mellom slike grupper. Dette gjelder også ytre trekk.
Når forskerne i dag bruker ordet «rase», er det for å studere rasistiske oppfatninger blant folk, hva som kan være grunnene til dem, og følgene av slike oppfatninger. Forskeren Thomas Hylland Eriksen definerer rasisme slik: «Rasisme er troen på at ulike folkeslag har forskjellige personlige egenskaper, at de helt eller delvis kommer av medfødte forskjeller, og at ens egen rase er bedre enn alle andre.» Hylland Eriksen legger til: «Det er ikke vanskelig å argumentere mot slike synspunkter, for eksempel ved å vise at det som en regner som rasemessig, har med kultur å gjøre, altså at det som tilsynelatende er medfødt, faktisk er lært.»
De nazistiske raseteoriene i mellomkrigstida er et tragisk eksempel på rasisme. Nazistene rangerte «rasene» etter hvor dyktige de mente de var. «Den ariske rasen» ble kalt kulturskapende og var den beste eller mest høytstående av alle. Til denne «rasen» hørte tyskerne og andre nordeuropeere av såkalt germansk ætt, blant annet nordmenn. Under den kulturskapende «rasen» kom den kulturbærende. Den var ikke i stand til å skape noe selv, men kunne formidle videre det andre skapte. Til denne «rasen» hørte de slaviske folkeslagene, mente nazistene. Nederst kom blant annet jødene og sigøynerne. De hørte til den kulturødeleggende rasen, og den måtte utryddes. Dersom det ikke skjedde, ville de høyverdige kulturene gå under på grunn av raseblanding og forgiftning av blodet.