Nordlyset
De eldste, sikre nordlysbeskrivelsene går tilbake til boka Kongespeilet fra ca. år 1230. Her har denne glorie av himmellys for første gang fått et eget navn, nordurljos, og nordlyset er detaljert omtalt. Forfatteren setter også fram en teori om nordlyset som ikke så sin like før 500–600 år senere.

Opphavsmann: Narom

Kunstner: Asta Nørregaard
Opphavsmann: Norsk Hydro

Fotograf: Anders Beer Wilse
Opphavsmann: Galleri NOR

Fotograf: Bjørn Larsson Ask
Den vitenskapelige utforskningen av nordlyset begynte for ca. 200 år siden. Professor Hansteen konkluderte omkring 1820: “Det må være en viktig forbindelse mellom nordlys og jordas magnetisme.” Anders Celsius (1701–1744) og hans assistent O. P. Hiorter (1696–1750) fant at kompassnålen beveget seg ved store nordlysutbrudd. Omkring 1830 ble det foreslått at nordlyset danner en sammenhengende ring rundt polarkalotten. Først etter 1960 ble denne ringen, som vi i dag kaler nordlysovalen, oppdaget og godt dokumentert.

Opphavsmann: Narom
Omkring 1850, fra studier av nordlysets polarisasjon, ble det klart at nordlyset måtte være et selvlysende fenomen; dvs. det var ikke refleksjon av sol eller månelys. I siste halvdel av det 19. århundre ble det klart at nordlysaktiviteten og intensiteten var størst i en ca. 500 km bred sirkelformet sone omtrent 2500 km fra magnetpolene. Det var den sveitsiske fysikeren Hermann Fritz, i boka “Das Polarlicht” fra 1881, som først dokumenterte dette.

Det var de norske pionerene, professorene Birkeland, Størmer og Vegard som avslørte mange av nordlysets karakteristiske egenskaper. Her skal vi nøye oss med å gi noen stikkord om deres hovedbidrag.
Birkeland lanserte den første realistiske nordlysteori i 1896. Hovedideen var at elektrisk ladde partikler fra sola var kilden til nordlys. Mest imponerende var nok likevel at Birkeland demonstrerte sin nye teori ved å lage kunstig nordlys i laboratoriet ved hjelp av de berømte terrellaeksperimentene. Dette er også avbildet på 200-kroner seddelen. Birkeland argumenterte også for nødvendigheten av samtidige, koordinerte og globale observasjoner. Han organiserte flere storstilte nordlysobservasjoner.
Professor Størmer bestemte nordlyshøyden. Han utarbeidet den første nordlysatlas og kartla nordlysets geografiske utbredelse. Størmer testet Birkelands nordlysteori teoretisk. Han regnet nemlig ut banene til elektriske partikler fra sola til jorda.
Professor Vegard kartla fargene i nordlyset. Han var også den første som påviste at positive hydrogenioner, protoner, kan generere nordlys.
Den svenske fysikeren Hannes Olof Gösta Alfvén (1908-1995) publiserte artikler med stor betydning for nordlysforskningen. Blant annet kombinerte han likningene for hydrodynamikk (læren om væskers bevegelse) med Maxwells ligninger for elektromagnetisme og la dermed grunnlaget for studiet av elektrisk ledende væsker (for eksempel solvinden). Han mottok Nobelprisen i fysikk i 1970 for sitt arbeid med denne såkalte magnetohydrodynamikken.

Opphavsmann: Public domain
Lars Vegard (1880–1963). professor i fysikk ved Universitetet i Oslo fra 1918 til 1950. Her er han avbildet med sin store nordlysspektrograf.
.
Kontekst
Kompetansemål
- Programområde for romteknologi - Læreplan i felles programfag Vg3
Inngår i
- Romfysikk (Fagstoff for Romteknologi Vg3)
- Romteknologi Vg3 (Fag)