Tidligere godtok ikke Den norske kirke at noen bodde sammen uten å være gift. Mellom 1842 og 1972 var det også forbudt ved lov å leve i samboerskap, men etter at loven ble opphevet, er dette blitt en stadig vanligere samlivsform. I 2014 levde 60 prosent av befolkningen som var over 20 år, i parforhold. Dette var par som var gift, registrerte partnere eller samboere, og som bodde i samme bolig. Statistisk sentralbyrås folke- og boligtelling viste likevel at det var store regionale forskjeller. Det var flest gifte par i kystfylkene fra Vestfold til og med Hordaland og i enkelte kommuner i Nordfjord og på Sunnmøre. Samtidig var det flest samboere i Oslo og fylkene fra Trøndelag og nordover. Kommunen med høyest antall samboere var Trondheim, med 39 prosent, lavest av fylkene var Vest-Agder, med 20 prosent.
Kjernefamilie, stefamilie eller utvidet familie
Kjernefamilien defineres som en familie som består av mor, far og ugifte hjemmeværende barn. Mange tenker på kjernefamilien som det normale. Men det er ofte ikke så enkelt. Familiestrukturene har gjennomgått en dramatisk utvikling. Mennesker i dag har en mye større grad av økonomisk og individuell frihet enn folk hadde tidligere. Og det er blitt lettere å skille seg. Flere foreldre velger å skille lag, og barna bor hos bare én av foreldrene om gangen. Foreldrene blir aleneforsørgere og lever i en familie som består av én forelder og ett eller flere barn. I 2014 besto nesten 130 000 husholdninger (6 prosent) av eneforsørgere. Flere velger seinere å flytte sammen med en ny partner. Når et par lever sammen med barna fra sine tidligere forhold («mine, dine og våre barn»), kalles det ofte stefamilie. Noen velger å inkludere alle i sin definisjon av familie og kaller det en utvidet familie. Også tidligere levde folk sammen med nye ektefeller og stebarn. Men da var bakgrunnen en annen enn den vi ser i dag. Døden kunne splitte familier. For å sikre barna, og ikke minst fortsatt produksjon på gården, måtte familiestrukturen igjen komme inn i faste rammer.
Enslige
En annen endring vi har sett de seinere årene, er at der de fleste tidligere var tilsluttet en familie på en eller annen måte, ser vi i dag at stadig flere velger å leve alene. I 1801 var det bare 2,6 prosent som levde i enehusholdninger. I 2014 besto så mange som 41 prosent av alle husholdninger av kun én person. I Norge bodde 960 000 personer alene i 2014, det vil si nesten 20 prosent av befolkningen. Vi finner flest aleneboere i de store byene og i utkantstrøk. Færrest aleneboere er det i kommunene rundt de store byene.
Likekjønnet ekteskap
En annen viktig endring i samlivsformene våre er at homofilt samliv er blitt vanligere. I 1993 kom partnerskapsloven, som tillot homofile å inngå partnerskap, og i 2009 ble likekjønnet ekteskap tillatt. I Den norske kirke har dette vært et omdiskutert tema, og loven gir alle trossamfunn rett, men ikke plikt, til å vie homofile. I 2016 stemte Kirkemøtet for likekjønnet ekteskap.
Hva er det normale?
I dag er det vanskelig å snakke om en normal samlivsform. Stadig flere skiller seg og gifter seg på nytt, flere inngår samboerskap, og flere lever alene.
I et samfunn med sterk grad av individualisering, økonomisk frihet og likestilling mellom kjønnene er det lettere å bryte ut av et tradisjonelt samlivsmønster enn det var tidligere. Den økonomiske friheten som begge kjønnene har, gjør det lettere å velge sin egen vei.[1] [2]