Singalesiske buddhister og djevelutdrivelser
Den australske antropologen Bruce Kapferer utførte i sin tid undersøkelser av singaleserne på Sri Lanka. I løpet av oppholdet kom han over et ritual som vekket hans interesse. De buddhistiske singalserene utførte djevleutdrivelser. Ikke bare én type, men hele fire ulike former for utdrivelse som hver tok opp mot tolv timer å gjennomføre. Det startet klokken 18 om kvelden, og varte til klokken 6 om morgenen. Ritualene var med andre ord ganske omfattende og involverte mange mennesker.
Et offentlig spetakkel
Vi skulle jo tro at denne type utdrivelser foregikk i det skjulte. Hvis du er besatt av en demon eller djevel, skulle man tro at det ikke er noe som alle og enhver behøver å kjenne til. Men Kapferer sier at dette slettes ikke var tilfelle. Ritualene foregikk ikke i skjul av nattens mulm og mørke. De var i aller høyeste grad en offentlig begivenhet – med mange tilskuere og deltakere.
Skjevt syn på verden
Som med alle andre besettelser, i den grad vi har belegg for å si noe sånt, er det selvfølgelig noe som ikke stemmer. Den som har blitt besatt gjør og sier ting som ikke gir mening for de andre i samfunnet. Hos singaleserne har pasienten fått et skjevt og feil syn på seg selv om omverdenen. Han eller hun har et galt perspektiv på seg selv og sin egen posisjon i det sosiale hierarkiet. Så, i tillegg til å drive ut demonen, må utdriverne også klare å gjennopprette pasientens virkelige syn på verden. De kan ikke ha en person med urealistiske oppfatninger om seg selv og andre vandrende rundt i samfunnet.
Plassering og betydning
Utdrivelsene foregår alltid hjemme hos pasientene, aller helst rett foran huset. På den måten kan alle få med seg det som skjer. Men det er langt fra uvesentlig hvor de forskjellige tilskuerne står. Pasientens slektninger befinner seg som regel rett ved siden av pasienten. Andre er plassert litt lengre unna. Menn utendørs, kvinner innendørs. De med høy status sitter på stoler, mens de med med lav status må avfinne seg med å sitte på matter. Alt er planlagt slik at ritualet gjenspeiler dagliglivets struktur og hierarki. Hvor de befinner seg sier noe om hvilken posisjon de har i samfunnet.
Ritualet har for øvrig flere deltakere enn bare utdriverne. I området rundt pasienten foregår det både dans og skuespill som skal representere kampen mellom det gode og det onde. Tilskuerne deltar også, men i varierende grad. Pasientens slektninger forsøker å holde (andre) onde demoner unna, mens venner, naboer og andre bare deltar når ritualet når visse høydepunkter. Etter at de har deltatt, går de tilbake til kortspill, te og samtaler.
Ifølge Kapferer skal ritualet få deltakerne til å reflektere over sin rolle i samfunnet. Ved å gå inn og ut av ritualet skal de forstå sin egen hverdag bedre. For husk, ritualet blir organisert på en spesiell måte og det skal gjøre samfunnsstrukturen tydeligere enn ellers. Dette skal igjen skape refleksjon hos deltakerne.
I motsetning til hva vi skulle tro, er det de som befinner seg i utkanten av ritualet som er best rustet til å gjøre denne refleksjonen. Hvorfor? Vel, siden de ikke befinner seg i ritualets sentrum, kan de med letthet gå inn og ut av ritualet, og de får derfor god tid til å sammenligne den rituelle verden med sin egen hverdagslige tilværelse. Pasientens slektninger er rett og slett for opptatte og involverte til at de kan foreta den samme inngående refleksjonen over sin egen posisjon i samfunnet. Det samme gjelder i hvert fall pasienten. De er ute av stand til å betrakte ritualet på avstand.
Meningen bak handlingen
De fleste ritualer blir altså gjort av en grunn, og noen ganger er ikke grunnen så åpenbar som den kan virke ved første øyekast. En djevelutdrivelse skal jo åpenbart jage djevelen ut av mennesket. Likevel har det singalesiske ritualet en årsak som for utenforstående ikke er lett å oppdage. Når vi tenker på å se en djevelutrivelse, tenker vi kanskje ikke øyeblikkelig på selvrefleksjon. Det var likevel det som var tilfelle her, i hvert fall hvis vi skal følge Kapferes analyse.
Uansett viser dette at det er viktig at du setter deg inn i det du studerer. Du bør stille spørsmål, granske og alltid være undrende. Ikke ta det du ser eller hører for gitt. Det er nemlig ikke sikkert at overflaten viser oss alt.
Litteraturliste
Eriksen, Thomas Hylland (2004): Små steder – store spørsmål. Innføring i sosialantropologi. Oslo: Universitetsforlaget.