Ekteskap, giftermål, er en samfunnsordning som legaliserer samlivet mellom voksne personer, gir juridiske rettigheter til barna og danner en regulerende ramme om familielivet.
Lovgivning
Ekteskapsloven gir regler for hvem som kan gifte seg i Norge. Hovedprinsippene er at to personer kan gifte seg, og de må være fylt 18 år. Man kan ikke gifte seg om det ikke er av fri vilje. Det er heller ikke mulig for tre eller flere personer å gifte seg. De som gifter seg blir økonomisk ansvarlige overfor hverandre.
Tradisjonelt har ekteskapet dreid seg om mann og kvinne, men flere vestlige land har også åpnet for ekteskap mellom personer av samme kjønn. I Norge skjedde dette først med partnerskapsloven i 1993. Etter en lovendring som trådte i kraft 1. januar 2009, kan to personer av samme kjønn inngå ekteskap. Dette erstattet ordningen med partnerskap. Med virkning fra 1. februar 2017 har Den norske kirke vedtatt en ny vigselsliturgi for likekjønnet vigsel.
Seremoni og ekteskapets funksjoner
Ekteskapsinngåelser har alltid vært seremonielt markert. Ved seremoniene, som gjerne har vært ledet av en prest, en fogd eller en annen representant for storsamfunnet, har ikke bare de fremtidige ektefolkene deltatt, men også representanter for deres slekter.
Dette symboliserer at ekteskapet er mer enn en kontrakt mellom de to, det er en institusjon med viktige funksjoner både for samfunnet og den enkelte.
Blant disse funksjonene er det vanlig å trekke fram reguleringen av arbeidsforhold, økonomiske og juridiske rettigheter og plikter mellom ektefellene, og reguleringen av seksualitet og av sosiale oppvekstvilkår for nye generasjoner.
Historikk
I tidens løp har ekteskapet skiftet karakter i en tilpasning til samfunnsforholdene for øvrig. I vikingtiden i Norge var ekteskapet først og fremst et slektsanliggende. I katolsk tid fikk det karakter av sakrament og ble begrunnet med religiøse forbilder.
Etter reformasjonen har det fått en mer ikke-religiøs institusjonell ramme. I den seneste tiden har utviklingen gått i retning av kontraktuelle former med et innhold som er tilpasset partene.
Historisk sett er det en forholdsvis ny norm at ekteskapet hovedsakelig skal baseres på romantisk kjærlighet og være et valg for partene mer enn for foreldre, og i mange samfunn er fremdeles arrangerte ekteskap, det vil si ekteskap avtalt av partenes familie, det vanlige.
Arrangerte ekteskap skjer nok oftest med de vordende ektefellers samtykke, men det forekommer også ulike grader av press og tvang. Da kalles det tvangsekteskap. Det kan gi seg dramatiske utslag blant innvandrere i Vesten, der de unge kommer i klemme mellom tradisjonene fra foreldrenes hjemland og de normene som gjelder der de bor.
Denne utviklingen bør ikke bare forstås som en individuell løsrivelse fra samfunnets krav. Individualiseringen er også et svar på en endret sosial situasjon, ettersom også andre samfunnsinstitusjoner tar seg av mange av familiens tidligere oppgaver når det gjelder produksjon, opplæring av barna og omsorg for syke og gamle.
Det finnes flere teorier og mange undersøkelser som har tatt sikte på å kaste lys over ekteskapets status og endringene de senere årene. En del forklaringer har lagt vekt på kulturelle forbilder og på moralske endringer, andre på endringer innen økonomi og velferdspolitikk. Flere har trukket frem endringene i kvinnenes stilling, både når det gjelder utdannelse, inntektsmuligheter og selvbevissthet.
Kilde:
Skirbekk, S. & Kjølsrød, L. (2017, 13. november). Ekteskap. I Store norske leksikon. Hentet 1. november 2018 fra https://snl.no/ekteskap.