Fagstoff

Deltakende observasjon – ulike grader av deltakelse

Publisert: 29.08.2018, Oppdatert: 05.12.2018

Ainu-folk og samer er kledd i nasjonaldrakter og sitter midt i en folkemengde på festivalområdet under Riddu Riddu-festivalen i 2013. Foto.Ainu-folket fra Hokkaido, Japan, var spesielt inviterte gjester under musikk- og kulturfestivalen Riddu Riddu i Manndalen, Troms, i 2013.

En av sosialantropologens fremste metoder er deltakende observasjon, hvor han både deltar i og observerer det samfunnet han forsker på. Graden av deltakelse kan variere. Det er ikke alle situasjoner at det er mulig med høy grad av deltakelse. Noen ganger må antropologen justere i hvor stor grad han skal involvere seg.

I sin bok "Participant observation" (1980) skiller James P. Spradley mellom fem nivåer av deltakelse i observasjon: ikke-deltakelse, passiv deltakelse, moderat deltakelse, aktiv deltakelse og fullstendig deltakelse.

Ikke-deltakelse

På dette nivået samhandler ikke antropologen med dem han forsker på. Det kan handle om en situasjon der deltakelse er umulig, men der det likevel er interessant å observere på bakgrunn av den kunnskapen en kan hente ut av situasjonen.

Antropologen holder seg til observasjon, og merker seg det han ser. Det kan være alt fra hvordan aktørene oppfører seg, til den kjønnsmessige sammensetningen. På den måten kan han lage et generelt og oversiktlig bilde av dem han skal undersøke. Selv om observasjon alene kan virke mangelfullt, når vi tar idealet om deltakelse i betraktning, er det fullstendig mulig å samle inn relevant informasjon på denne måten.

Passiv deltakelse

Forskere som utøver passiv deltakelse, er til stede der den sosiale handlingen foregår, men de samhandler ikke i særlig stor grad med de andre aktørene. Hvis forskeren i det hele tatt har en rolle, er det mer som tilskuer enn noe annet. Antropologen kan for eksempel oppholde seg blant tilskuere på en fotballkamp for å kartlegge atferden blant fotballfans.

Moderat deltakelse

Moderat deltakelse oppstår når antropologer forsøker å finne en balanse mellom å være på utsiden og å være på innsiden. Antropologen ønsker med andre ord å variere mellom deltakelse og observasjon. Hvis vi vender tilbake til eksemplet med fotballfans, kan antropologen først observere atferd og granske kulturelle regler, for deretter å utføre dem sammen med fotballtilhengerne. På den måten håper forskeren å få en dypere innsikt i den kulturen som hersker blant tilhengerne.

Aktiv deltakelse

Denne formen for deltakelse handler om å gjøre det forskningsobjektene gjør. Altså, "do as the natives do". Målet er blant annet å lære de kulturelle reglene for akseptabel og uakseptabel atferd, eller å få dypere innsikt i hvorfor en handling utføres. En antropolog kan for eksempel lære seg om den sosiale og kulturelle betydningen av merking av reinsdyr i samiske områder ved å observere handlingen, for deretter å utføre den selv.

Det må understrekes at ikke alle sosiale situasjoner åpner for aktiv deltakelse. Noen handlinger er mer egnet for ren observasjon. En antropolog som studerer hjernekirurgi, har ikke mulighet til aktiv deltakelse, men må heller forholde seg til observasjon og intervjuer. Denne formen for deltakelse kan derfor ikke anvendes ukritisk. Likevel finner de fleste antropologer områder som de i større eller mindre grad kan delta aktivt i, for å få en større forståelse av det sosiale fenomenet eller samfunnet de studerer.

Fullstendig deltakelse

Dette er det høyeste nivået av involvering, og forekommer oftest når antropologen studerer sosiale situasjoner hvor han allerede er en vanlig deltaker. For eksempel kan en antropolog som er opptatt av maratonløp, studere de kulturelle reglene og sosiale fenomenene innenfor dette miljøet.

Å forske på miljøer hvor man er en naturlig deltaker, kan ved første øyekast virke som en enkel oppgave, men ofte viser det seg vanskeligere enn først antatt. Mye fordi man må forsøke å se sitt eget samfunn fra "utsiden": Man må gjøre det kjente ukjent. Dette kan fortone seg som en vanskelig oppgave, da man ofte lider av "hjemmeblindhet" – nemlig at man ikke klarer å fange de kulturelle reglene som preger det hjemlige samfunnet. Det er ikke uten grunn at antropologien vokste frem i studiet av ikke-vestlige kulturer.

Jo mindre kjent man er med et samfunn, jo enklere er det å oppfatte de kulturelle reglene som er i spill.

Litteraturliste

Spradley, James P. 1980: Participant observation. Wadsworth