Fagstoff

Samisk kultur i møte med det norske

Publisert: 04.07.2018

Tradisjonell samisk kultur og religion har opp gjennom historien blitt sterkt påvirket av strømninger og holdninger i det norske storsamfunnet. De fleste samer ble kristne på 1700-tallet.

Samer foran kirke i Sørvaranger i Finnmark, ca 1890-1910. Foto. Samer samlet foran kirken i Sørvaranger 

Thomas von Westen og samemisjonen

Fram til midten av 1600-tallet levde samene parallelt med norske nybyggere i Nord-Norge. De to kulturene levde for det meste fredelig side om side, utvekslet varer, men hadde ellers lite med hverandre å gjøre.

Skiftet kom i 1631, da kong Kristian 4. påla sogneprestene i Trøndelag og Nordland å drive misjon i de samiske områdene. Rundt 1710 startet Thomas von Westen (1682–1727) et aktivt misjonsarbeid blant samene. I 1716 satte derfor biskopen i Trondheim ham til å lede Samemisjonen.

Westen lærte seg samisk og holdt ofte lange prekener der han truet samer som holdt fast ved «trolldom og annet avguderi», med at de kom til å få en framtid i helvete. Han var stadig på reise mellom de ulike samiske bosetningene og blir derfor også kalt «samenes apostel».

Læstadianismen

De fleste samer ble kristne på 1700-tallet. Mange fortsatte likevel å praktisere den samiske religionen, noe de ikke trengte gudshus til. Kirkebyggene var få, og avstanden mellom dem ofte stor. Kristendommen, som samene kom i kontakt med, var først preget av pietismen, en streng form for kristendom der gudfryktighet og en enkel livsførsel sto i sentrum. Siden ble forkynnelsen til den svenske lekpredikanten Lars Levi Læstadius viktig for utviklingen av samisk kristendom.

Læstadianismen var en bevegelse som oppsto rundt den svenske presten Lars Levi Læstadius (1800–1861) i svensk lappland. Læstadius kombinerte kristendommens budskap med gamle samiske forestillinger og nådde derfor lettere fram til den samiske delen av befolkningen enn den tradisjonelle kirken gjorde.

I 1840-årene spredte vekkelsen seg til Finland og Nord-Norge. Læstadius forsøkte å få bukt med fattigdommen og alkoholmisbruket som rådet blant samene. I motsetning til kirkens ønske om å tukte misbrukere og få bukt med likegyldighet i avholdssaken gikk han hardt ut mot brennevinshandlere som beriket seg på samfunnets alkoholmisbruk.

Slik fremstilles Læstadius i filmen Kautokeino-opprøret:

 

Skattlegging og andre byrder

Allerede i år 890 skrev høvdingen Ottar fra Hålogaland at mange av småhøvdingene i Troms fikk inntekter fra samene i form av kjøtt, skinn, fjær og hvalbein. Problemet for samene var at også svenske og russiske skatteoppkrevere fant fram til dem og krevde tilsvarende skatt. Det var ofte uklart hvor grensene gikk.

Først i «Lappekodisillen» av 1751 innrømte myndighetene i Sverige og Norge at samene ikke skulle betale skatt i to riker. Men nå måtte samene bestemme seg for hvor de bodde. Grensepasseringer fikk bare skje to ganger i året – om våren og om høsten.

Raselære og andre krenkelser

Fram til midten av 1600-tallet fikk samene fritt praktisere sin egen religion, uten innblanding fra storsamfunnene i Norge, Sverige og Russland. Men det norske storsamfunnet var som regel nedlatende mot samene. Særlig gikk dette ut over sjamanene, de som ledet de samiske religiøse ritene. Helt fram til etter andre verdenskrig var det mange, også ved universitetene, som mente at samene sto lavt på raserangstigen. De ble kalt «lapper» og var skapt av Gud til å stelle med rein. Slik de så det var samene enkle mennesker med lav intelligens.

Slike synspunkter var utbredte i nasjonalromantikken på midten av 1800-tallet. For å skille samene fra de etnisk norske innbyggerne ble det bygd egne skoler for samene, «kåtaskoler». Der var det ikke lov å snakke samisk eller å drive med noe som kunne knyttes til samisk religion. Kåtaskolene hadde lavere krav til hva elevene skulle lære. Martin Luthers Lille katekisme var sentral.

Fornorskingsprosjektet

På slutten av 1800-tallet og fram til 1970 var fornorskning offisiell politikk i Norge. Dette innebar at samer skulle bli norske, og at de måtte gi opp sin egen kultur, religion og sitt eget språk. Dette kalles for «assimilering».

Kautokeino-opprøret i 1852 var ett av noen få eksempler på at samene satte seg til motverge mot fornorskingspolitikken. Mange samer i og rundt Kautokeino var preget av den læstadianske bevegelsen. De reagerte særlig på at norske handelsmenn solgte billig sprit til dem. To av lederne ble henrettet ved halshogging.

Opprørere blir filmatisk framstilt på denne måten:

 

Hodeskallen til en av dem som var med på opprøret, Mons Somby, ble sendt til Anatomisk institutt ved Universitetet i Oslo. Poenget var å se nærmere på forskjellen på samenes hodeskalle og hodeskallen til de etnisk norske. Først i 1997 ble hodeskallen til Somby brakt tilbake og gravlagt sammen med resten av levningene etter ham.

Etter andre verdenskrig – samenes sak på dagsorden

Fram til 1970 ble fornorskingspolitikken drevet videre, men i mer humane former. Samtidig med at velferden i storsamfunnet økte, fikk også samene del i velstanden. Det ble lov å snakke samisk på skolen, men det var lite igjen av den samiske religionen. Deler av religionen overlevde likevel i den samiske kulturen, i musikk og i fortellinger.

Alta-konflikten var en politisk strid som varte omtrent fra 1968 til 1982. Striden sto om byggingen av en stor demning i Altaelva. Damprosjektet førte til store protester fra samisk hold. Nå fikk samene også støtte fra mange etnisk norske grupper, og saken vakte oppsikt i utlandet. I tiden etter aksjonen for å stoppe utbyggingen ble saker som berørte samer, oftere tatt opp av de folkevalgte på Stortinget.

Det resulterte blant annet i at Sametinget ble opprettet i 1989, der det sitter 39 valgte representanter. Sametinget er et rådgivende organ for Stortinget. For å ha stemmerett ved sametingsvalg må du vise til den samiske identiteten din og la deg skrive inn i Sametingets valgmanntall.

I 2017 kunne samene feire at det var hundre år siden det første samiske landsmøtet, som ble holdt i Trondheim i 1917. Datoen for dette møtet, 6. februar, er blitt samefolkets dag. I 1992 ble Samisk kirkeråd opprettet. Rådet har som oppgave å samordne den lutherske kirkens arbeid blant samene.