Fagstoff

Læren i tradisjonell samisk religion

Publisert: 04.07.2018

Det finnes likhetstrekk mellom tradisjonell samisk religion og religiøse forestillinger og praksis blant urbefolkningen i Nord-Amerika, Sibir og i Tibet. De var alle nomader og utviklet et sett av skikker og ritualer som hadde som formål å kommunisere med guder og åndsmakter. Meningen var å sikre gode kår for dyrene og sikre leveforholdene for familie og slekt.

Den samiske solguden framstilt som brosjer lagd av reinhorn og bjørk. Foto.Den samiske solguden framstilt som brosjer lagd av reinhorn og bjørk, lagd av kunstneren Lars Sunna.   

De fire universene

Den samiske verden var delt inn i fire universer:

  1. den vanlige verden som mennesker blir født inn i, lever i og dør i
  2. himmelen slik vi ser den fra jorden med sol, måne og stjerner
  3. en verden over himmelen
  4. en underjordisk verden

I alle de fire universene fantes det guder som hadde makt over sitt univers, men som også hadde innflytelse på de tre andre universene. Blant annet ved å bruke en spesiell tromme, en runebomme eller «goavddis», kunne mennesket sette seg i forbindelse med himmelen, det som var over himmelen, og det underjordiske.

Gudelære

I likhet med menneskene var gudene delt inn i to kjønn. Solguden, tordenguden og jaktguden var alle maskuline. Men det var kvinnene som var menneskets opphav, og som voktet dem mot onde krefter.

Himmelgudene Beaivi og Dearpmis

I de nordlige samiske områdene er solen borte flere måneder i året. Derfor hadde solguden Beaivi en viktig plass i kulten. Ifølge gammel samisk mytologi fikk samene kjennskap til reinen fordi den kom vandrende til jorda på solens stråler. Solen la grunnlaget for liv og vekst, noe vi kan se av solens sentrale plassering på runebommen. Les mer: Hva er en samisk sjamantromme? 

Guden Dearpmis kan minne om den norrøne tordenguden Tor. Begge ble gjerne avbildet med hammer. I norrøn religion viste guden Tor seg fram når det tordnet og lynet, mens Dearpmis i tillegg rådde over alt slags vær, over vannet og derfor også over velstand og lykke blant dyr og mennesker.

Jaktguden Leaibolmmái

Samene var nomader og fulgte reinens årlige vandringer. I tillegg var de avhengige av jakt på villrein og andre dyr. Jaktguden het Leaibolmmái. Denne guden hadde makt over alle dyreslag, også fiskene i havet. Sjøsamene var dyktige fiskere. Et viktig ritual var å legge igjen et offer fra fisket eller jakten på hellige steder. Glemte man det, kunne neste fangst bli mager.

«Oldertremannen», som er et annet navn på Leaibolmmái, jaktguden, hadde ansvar for de ville dyrene. Han skulle ha offer før bjørnejakten, slik at jegeren fikk et ekstra vern under jakten. Oldertreet (eller oretreet) ble sett på som hellig. Den røde fargen fra barken ble brukt til å tegne symbolene på runebommene.

Máttaráhkká, alle menneskers stammor

Guden som hadde ansvar for å skape menneskenes kropp, var Máttaráhkká. Hun var stammora til alle mennesker. En av de tre døtrene hennes, Sáráhkká, var en slags jordmor. Hun hadde ansvar for at et nytt barn ble ført inn i kvinnekroppen, og at det kom ut igjen i god behold. Sáráhkká holdt til ved ildstedet midt i teltet eller gammen. I forbindelse med matlagingen passet man på å sette av litt mat til henne også. En annen datter, Uksáhkká, passet på utgangen til gammen, slik at ingen onde krefter snek seg inn. Uksáhkká passet særlig på de små barna.

Samisk skapelsesberetning

Sammendrag

Jupmele, den mektigste av alle gudene, ser seg lei på alt bråket fra dødninger og underjordiske, og bestemmer seg for å lage en ny, vakker jord. Han allierer seg med solguden Beaivi, og av ei simle (hunnrein) skaper han jorda i sitt bilde. Solgudens to sønner, Njavvis og Attjis er de første menneskene i den nye verdenen, og lenge er alt bare vel.

 

Men en dag ser solgudens bror, Mano, eller Månen, all denne herligheten og blir misunnelig. Hans misunnelse smitter over på Attjis, som trekker seg unna broren og gjemmer seg i fjella. Njavvis savner broren sin og joiker sin sorg. Dette hører Jopmele, og av en tåre fra Beaivis kinn skaper han en kvinne til Attjis – og det er Soldattera.

 

Sáivu-guolli og Sáivu-sarvvá

Samene trodde selv de hadde en form for skytsengler, eller hjelpeånder, Sáivu-guolli og Sáivu-sarvvát, som passet på dem. Hjelpeåndene var gjerne mindre enn menneskene, men de kunne også se ut som dyr. De var viktige hjelpere, men også en del av det enkelte menneskets identitet.

Man kunne gi bort en slik ånd i gave til et familiemedlem eller en venn. Ofte ble det gjort i forbindelse med dødsfall, giftermål og fødsel. Skyts- eller hjelpeåndene bodde på bestemte steder i naturen. Og noen steder, blant annet i spesielle steiner eller steinformasjoner, var de ulike hjelpeåndenes kraft særlig sterk.

Bjørnen

Bjørnen, eller bierdna som samene kalte dyret, hadde en viktig plass i samisk religion. Selve jakten på bjørn var regulert etter bestemte religiøse ritualer. Jegere som ikke fulgte disse ritualene, ble straffet av åndene. Når en bjørn ble nedlagt, var det viktig at alt fra bjørnen ble brukt, både skinnet, kjøttet, senene og knoklene. Knoklene ble gravd ned på et eget sted. På Bonkholmen i Lyngenfjorden finnes det en slik grav, som arkeologene har datert til ca. 700 evt.

Livet etter døden

Noaiden, den samiske sjamanen, hjalp de døde over til de dødes verden. Onde mennesker havnet et sted i det underjordiske der det var mye sykdom og nød. Gode mennesker kom til et paradislignende samfunn, sáivu. Her var livet ganske likt livet på jorden, men menneskene var lykkeligere. Det var fisk i elvene, rein på viddene, og menneskene var vennlige mot hverandre.

Noaiden kunne kommunisere både med gudene og med de avdøde i sáivu. Kommunikasjonen var nødvendig for at noaiden skulle ta gode avgjørelser om når man skulle flytte reinflokken. Kontakten med gudene ga ham kunnskap om hvordan været skulle bli, men også innsikt i spørsmål om sykdom og død.