Fagstoff

Knud Knudsen og riksmålet

Publisert: 21.09.2017

Portrett av Knud Knudsen. Foto.  

Knud Knudsen (1812–1895) er kjent for arbeidet sitt med å fornorske det danske skriftspråket. Han regnes som far til riksmålet som i 1929 fikk det offisielle navnet bokmål.

Lærer og språkmann

Knud Knudsen kom fra Holt ved Tvedestrand og vokste opp i enkle kår. Faren var husmann og omgangsskolelærer. Knudsen tok seminareksamen (lærerprøve) i 1828 og ble ansatt som lærer i hjembygda. Seinere studerte han filologiske fag ved Universitetet i Kristiania, der han tok filologisk embetseksamen i 1840. Han ble adjunkt ved latinskolen i Drammen og seinere overlærer ved katedralskolen i Kristiania.

Som lærer og pedagog så Knud Knudsen hvor viktig det var for elevene å få et skriftspråk som var bedre tilpasset til norsk dagligtale enn det danske skriftspråket de måtte lære seg. I tillegg var Knudsen en pådriver i arbeidet med å utvikle latinskolen til en mer allmenndannende skole. Etter hans syn burde morsmålsfaget stå sentralt, med vekt på norsk språk, litteratur og kultur.

Fornorskingslinja

Knud Knudsen hadde det samme målet for øyet som Ivar Aasen, nemlig et selvstendig norsk skriftspråk. Men i motsetning til Aasen ville Knudsen gå «Gradvishetens Vej, ikke Bråhastens». Han så en gradvis fornorsking av det danske skriftspråket som den beste løsninga. Her var han på linje med Henrik Wergeland.

I første omgang ville han ta utgangspunkt i den såkalte dannede dagligtale og bruke denne talemålsvarianten som rettesnor for fornorskinga av skriftspråket. Knudsen karakteriserte dannet dagligtale som «den almindeligste Udtale af Ordene i de Dannedes Mund». Dette var talemålet til borgerskapet i byene rundt omkring i landet. Den dannede dagligtalen var påvirket av dansk, men Knudsen syntes det var en fordel å ta utgangspunkt i et talemål som ikke var bundet til noen konkret landsdel.

Det ortofone prinsippet

En grunntanke hos Knudsen var at skrivemåten skulle gjenspeile uttalen. Hver bokstav skulle stå for bare én språklyd, og ingen bokstaver skulle være stumme. Dette kaller vi det ortofone (lydrette) prinsippet. Knudsen ville derfor

  • endre b, d og g til p, t og k i ord som tabe, mad og pige, i samsvar med talemålet i det meste av landet
  • fjerne stum e i ord som faae, staae
  • forenkle lange vokaler som been til ben og huus til hus
  • erstatte bokstaven c(h) med k i lånord som consul og charakteer
  • erstatte ph med f i lånord fra gresk, slik at en skulle skrive filosof og ikke philosoph
  • innføre kortformer av verb som dra og ta for drage og tage

Kritisk til fremmedord

Men Knudsen var i grunnen mer opptatt av ordtilfang enn av grammatikk og lydlære. Han var purist og sterkt imot en ukritisk bruk av fremmedord i norsk. Han mente fremmedorda gjorde det vanskeligere for folk å skaffe seg kunnskap. Aller helst burde vi bruke norske avløserord, mente han, men der det var naturlig å bruke fremmedord eller lånord, måtte de ha en norsk skrivemåte. I dag viderefører Språkrådet det arbeidet som Knud Knudsen satte i gang med å finne gode norske avløserord.

1907-reformen

Knudsen fikk mye kritikk for fornorskingsprosjektet sitt i samtida. Både de danskvennlige og forkjemperne for landsmålet mente at han holdt på å skape et blandingsmål som verken var dansk eller norsk, og han fikk bare gjennomslag for noen få av forslaga sine mens han levde.

Først i 1907, tolv år etter Knud Knudsens død, kom ei ny rettskriving der de avgjørende prinsippene fra arbeidet hans lå til grunn. Etter 1907-reformen kunne riksmålet endelig oppfattes som mer norsk enn dansk.

I 1929 vedtok Stortinget at riksmål skulle få navnet bokmål, og at landsmål skulle endre navn til nynorsk.