Fagstoff

Virkemidler i norsk mediepolitikk

Publisert: 12.10.2016, Oppdatert: 18.09.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Bilde. Blågrønn regjering holder pressekonferanse på Stortinget.Offentlig økonomisk støtte inn mot mediebransjen er en fast post i det norske statsbudsjettet. Her fra en pressekonferanse regjeringen holder på Stortinget.

Målet med den mediepolitikken som de statlige myndighetene utøver, er å sikre ytringsfrihet, mangfold og kvalitet. Hvilke virkemidler bruker myndighetene i mediepolitikken? Hva bruker de penger på? For det er snakk om mange penger.

Mediemangfold, ytringsfrihet og kvalitet

Staten utøver en politikk som skal legge til rette for at mediene kan sikre ytrings- og informasjonsfriheten i landet vårt. Det er nemlig en kjerneverdi i demokratiet. I Grunnlovens paragraf 100 om ytringsfrihet står det:

Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.

«En åpen og opplyst samtale» forutsetter et mangfold av ulike medier, og at det er kvalitet på det innholdet mediene formidler. Til å være et lite land har Norge et stort mediemangfold. I global sammenheng er dette nærmest unikt.

Lover og regler samt økonomisk støtte er virkemidler staten bruker for å nå disse mediepolitiske målene.

Statens økonomiske virkemidler

Økonomisk støtte gis i form av redusert merverdiavgift (moms), pressestøtte til en del aviser og støtte til allmennkringkasting. Staten bidro med nesten 8 milliarder kroner til norske medier i 2016.

Denne figuren viser at det er NRK-lisensen som er den største delen av denne potten. Deretter kommer merverdiavgiftsfritaket. Dessuten ble det gitt 369 millioner (2016) i pressestøtte, hvor produksjonsstøtte utgjør nesten 90 %. Denne produksjonsstøtten til dagsavisene har vært og er et viktig bidrag til at vi har så mange aviser i Norge.

Regulering

Det er flere måter staten kan regulere mediene på. Det viktigste de gjør, er å vedta lover. Det finnes flere lover og forskrifter som regulerer medievirksomheten i landet vårt:

  • Lov om åpenhet om eierskap i medier
  • Lov om film og videogram
  • Lov om kringkasting

Etter kringkastingsloven § 2-1 har Norsk rikskringkasting rett til å drive kringkasting. Andre enn NRK må ha konsesjon (særlig tillatelse) for å drive kringkasting eller lokalkringkasting. Kulturdepartementet fastsetter regler og lovverk for konsesjonstildeling. Konsesjonen gis for en tidsavgrenset periode og inneholder bestemmelser om formål, dekningsgrad, lokalisering og innholdsmessige forpliktelser. Medietilsynet har ansvaret for å føre tilsyn med at de aktørene som har fått konsesjon, følger opp de forpliktelsene de har blitt pålagt.

Allmennkringkasting

Et av de viktigste virkemidlene staten har i mediepolitikken for å sikre et mangfoldig medieinnhold av god kvalitet, er det vi kaller for allmennkringkasting. Allmennkringkasting er den norske oversettelsen av den engelske betegnelsen «public service broadcasting». Begrepet ble lansert i 1923 i forbindelse med etableringen av den første allmennkringkasteren British Broadcasting Cooperation (BBC). Allmennkringkastingens rolle er å bidra til at vi har en felles arena som gir bedre kommunikasjon og en økt gjensidig respekt og forståelse i samfunnet, og dessuten å styrke norsk språk, innhold og kultur.

I dag er NRK, TV 2, Radio Norge og P4 allmennkringkastere. Norsk rikskringkasting (NRK) spiller en sentral rolle som allmennkringkaster. Deres oppdrag er formulert i en egen NRK-plakat, som er utgangspunktet for styringen av NRK. TV 2 er den største kommersielle TV-kanalen og er den eneste kommersielle TV-kanalen som har allmennkringkastingsplikter.

Radio Norge og P4 er to av de største kommersielle radiokanalene og har begge allmennkringkastingsplikter. Det innebærer at de skal være av allmenn interesse, og at de skal ha et bredt tilbud av innhold som fanger både brede og smale lyttergrupper.

Å være allmennkringkaster er et privilegium, fordi kringkasteren får senderett til alle deler av landet. Med den retten følger en plikt til å lage et innholdstilbud for hele befolkningen, og å produsere nyhets- og aktualitetsprogrammer.

Selvregulering

I noen tilfeller har mediene utarbeidet egne retningslinjer for hvordan de skal utøve sin virksomhet. Med andre ord er det en enighet mellom staten og mediene om at mediene skal vokte seg selv. Dette gjøres for å unngå for sterk statlig styring av mediene ut fra prinsippet om en fri og uavhengig presse. Eksempler på slike retningslinjer er

  • Vær Varsom-plakaten
  • Redaktørplakaten
  • NRK-plakaten